Norsk middelalder

når var tidlig middelalder

800-1130

forklar tidlig norsk middelalder

første del av middelalderen kalles også vikingtiden, den varte til midten av 1000-tallet. i 793 angrep vikinger klosteret Lindisfarne i det nordøstlige England. Hendelsen er beskrevet i den angelsaksiske krøniken. I 789 ble en fogd og hans menn drept på øya portugal i kongedømmet wessex, angriperne har trolig norske vikinger, den hendelsen nevnes også i krøniken. Mest sannsynelig startet viktingtoktene noe før i områder rundt østersjøen. Ifølge historikeren Kim Hajdar tyder gravfunn fra ish 700 år på utstragt skandinavisk krigføring og plyndring der. Etter overfallet på Lindisfarne fulgte en rekke andre dokumenterte overfall mot klostre, kirker, byer og landsbyer. det begynte i Irland og kom senere til england og andre steder i Europa. Begynnelsen av vikingtiden anses dermed som år 800. Slaget ved Stamford Brige i 1066 regnes vanligvis som siste vikingtokt. Den norske kongen Harald Hardråde forsøkte å erobre england, men han fallt i slaget. Etter at vikingtoktene tok slutt fulgte en rolig periode fram til ca 1130. Noen historiekere mener at vikingtiden inneholdt så spessielle utviklingstrekk at den bør regnes som en egen periode(800-1050). Fordi tidlig middelalder er den første perioden i norsk historie som vi har skriftlig kilder fra sier vi at den innleder historisk tid i Norge. Selv om vi har skriftlig kilder er omfanget begrenset. Arkeologer har vært viktig for å få mer kunnskap om perioden.

fortell om vold og vikinger

Mange kilder forteller om plyndring og brutale voldshandlinger begått av vikinger. Volden rammet ofte Biskoper, prester og munker , tilknyttet klostre og kirker som ble plyndret. Befolkningen kunne også slaktes eller lemlestes. vikingene tok flere fanger og solgte eller beholdt slaver. Vikingens brutalitet er godt dokumentert gjennom utenlandske beretninger. Fra et kildekritisk perpektiv kan man si at beretningene ofte er skrevet av kristne som kan ha ønsket å framstille de hedenske vikingene på verst mulig vis. Kristne forfattere tilknyttet kirker og klostre jan også ha sett på vikingangrepene som guds straff for mennesker synder og dermed overdrevet konsekvensene av dem. Videre var det også tradisjon å overdrive blandt forfattere i middelalderen. Man skiller også mellom samtidige beretninger og beretninger skrevet på et senere tidspunkt. På den andre siden vitner uttallige kilder om brutalitet. det gjelder også kilder som er skrevet av personer som ikke var tilsluttet kirken, og av personer med annen religiøs og kulturell bakgrunn som feks muslimske skribenter. Likevel var ikke vikingene alene om å utføre brutale voldshandliinger. Tidlig middelalder var generelt en urolig tid med mye folkeforflytning, plyndring og kriger.

hvorfor var vikingene så suksessfulle

En av grunnene til at vikingen hadde mulighet til å herje var at de nye rikene som oppsto etter vestromerriket falt enda var svakt organisert militært og politisk. Frankerriket under Karl den store var stort, men ble preget av indre motsetninger og svekket etter hans død. England og Irland besto i begynnelsen av 800-tallet av flere mindre riker som ofte lå i strid med hverandreVikingene var flinke til å overraske folk. Vikingskipene var konstruert slik at de både kunne krysse åpne havstrekninger og var lette å ta seg fram med oppover elver siden de ikke stakk dypt. De kunne også fraktes over land ved at man dro skipene over trestokker, og på den måten beveget vikingene seg mellom elver og forbi fosser. De navigerte trolig etter stjernehimmelen og ved å måle solhøyden. Kriger mentaliteten var sterk blandt vikingene og hadde sammenheng med religionen. Å dø i kamp var en ære som førte til et godt og evig liv i Valhall hos guden Odin. Selv om vikingene spredte frykt rundt i Europa var de ikke uovervinnelige. Irske årbøker forteller om hendleser hvor vikinger ble beseiret. I storbritannia er det senere funnet massegraver av levninger etter det som trolig har vært vikinger som har blitt fanget og henrettet.

Fortell om kampen om ressurser og makt

Kamp om resursser og makt kan ha vært en stor drivkraft for høvdinger og stormenn som ofte ledet vikingtoktene, dermed dro de utenlands. Gods og gull som var røvet i utlandet kunne brukes til å skaffe seg krigere, venner og andre støttespillere i hjemlandet. Kirker og klostre inneholdt ofte mye verdifullt og de lå relativt ubeskyttet, derfor ble de et fristende mål for plyndring. Siden folk i norden hadde helt andre religiøse forestillinger hadde de trolig lite respekt for kristne helligdommer. Den sterke krigermentaliteten kan og ha vært en drivkraft i seg selv. Likevel handlet livet om mer enn vikingtokter.

Fortell om den indre og ytre ekspansjonen

I tidlig middelalder økte befolkningstallet i norge. Veksten hadde allerede foregått i flere år og fortsatte gjennom hele perioden. Det er usikkert hvor mange som bodde i Norge ved inngangen av tidlig middelalder. Noen historikere har anslått at det var rundt 70 000 og stek til ca 170 000 ved slutten av perioden. På østlandet hvor det var mye jord førte befolkningsveksten til at folk ryddet nye gårder i utkanten av gamle gårder eller i området hvor det tidligere ikke hadde bodd folk, det er dette som betegnes som indre ekspansjon i tidlig middelalder. Gårdet som ble ryddet ut i utkanten av gamle gårder fikk ofte nanv med endelser som stad eller set. feks ingvaldstad, etter en med nanv ingvald. Gårder med endelsen set kunne også bære navnet til rydningsmannen eller gjenspeile de geografiske forholdene, feks brattset, i et område hvor det var bratt. På vestlandet var det vansklig å skaffe ny jord siden det aller meste var oppdyrket. Befolkningsveksten førte dermed til at gamle gårder måtte deles opp i mindre enheter eller at folk reiste ut og bosatte seg på øyene vest i havet. Denne koloniseringen av områder utenfor norge kalles ytre ekspansjon. I Islandske ættsanger fortelles det også om folk som dro fra norge for å slippe unna de norske kongen som prøvde å samle landet, eller fordi de hadde begått forbrytelser som hadde gjordt dem fredløse.

Fortell om den indre og ytre ekspansjonen del 2

En viktig forutsetning for den indre og ytre ekspansjonen var utvinningen av jern. Av jern kunne man lage våpen og redskaper. bedre reskaper gjorde det lettere å rydde ut gårder og dyrke jorda. Mange utviklet også gode ferdigheter som håndverkere og båtbyggere. Med skipene kunne man frakte etterspurte handelsvarer som pelsverk, dyrehuder, dun, horn, valrosstenner og produkter av kleberstein og jern til utenlandske markeder. Økt avkastning i jordbruket , større kontakt og mer handel med omverdnen og ikke minst krigsutbytter gjorde at noen kunne bli rikere og mektigere enn andre

fortell om vesterveg og austerveg

Mens vikinger fra Norge og Danmark dro i vesterveg, dvs mot øyene i vest i havet og langs kysten av vesteuropa dro vikinger fra sverige austerveg på elvene i de østlige delene av europa. På Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Island og Grønnalnd bosatte nordmenn seg. I irland geunnla også nordmenn og dansker byer, også i england erobret danske vikinger et større område som ble underlagt dansk lov. det ble kaldt Danelag, der styrte danske konger fra 878 yil 954. I perioden 870-930 bosatte mange nordmenn seg på Island, en prosess vi kaller landnåmet. i 930 opprettet befolkningen alltinget som vedtok lover og sømte ved tvister og lovbrudd. Island var indelt i ormdåer som ble styrt av høvdinger. Siden øya manglet kongemakt fikk høvdingene en viktig rolle. Tilhørigheten til en høvding ga folket identitet og beskyttelse. På den andre siden kunne konflikter mellom høvdinger innvolvere mange mennesker, slik det fortelles om i de islandske ættsangene. Rundt 980 grunnla Eirik Raude en bosettning på Grønnland etter at jan hadde blitt lyst fredløs på Island. Den norrøne bosetningen på Grønnland varte fram til rundt 1500, da befolkningen døde ut. Rundt år 1000 seildte Leif Eirikksson(970-1020) langs kysten av Nord- Amerika og etablerte en bosetning i det han kaldt vinland, trolig på dagens Newfoundland . bosetningen ble ikke varig og kunnskapen om den norrøne oppdagelsen av Amerika gikk tapt.

fortell om handelsbyer i Norden

I tildig middelalderble norden et viktig handelsområde. Byer som Kaupang i Vestfold, Hedeby i Tyskland som da var en dansk område og Birka i nærheten av stockholm var sentrale i handelen mellom vest og øst i Europa og mellom Europa og den Arabiske verden. Arkeologiske funn av en rekke europeiske, arabiske og bystantiske gjenstander som mynter, glass, perler, smykker og våpen vitner om dette

fortell om ottars beretninge

idag bruker vi betegnelser som nordmenn, svensker og dansker. i tidlig middelalder fantes ikke disse nordiske nasjonalstatene men rikssamlingsprossessen i danmark og norge begynte på den tiden. rundt 890 besøkte handelsmannen Ottar kong Alfred den store av Wessex i England. Ottar, som var fra Hålogaland i Nord-Norge fortalte kongen om seg selv og hvor han kom fra, dette ble skrevet ned av kongens hoff og kalles ottars beretning. Ottar fortalte at han hadde Norge(Nordvegr) på babord side når han seilte sørover langs kysten på veil til Kaupang. Nordvegr betyr Nordveien eller handelsveien langs kysten. Ottar knytter dette navnet til landet som ligger innenfor kysten og til folka som bor der(Nordmenn). Dette kan betyr at menneskene i Ottars tid så på Norge som et eget geografisk område som ga følelse av tilhørighet til et større felleskap enn bare gården og landsdelen de kom fra. Likevel var det ingen kobling mellom geografisk område og en politisk enhet. et norsk kongedømme var enda ikke etablert. Ottar fortalte også om en samisk befolkning(finner) i nord som betaler skatt til nordmennene. Skattleggingen kan tyde på at samene ble oppfattet som et eget folk som var underordnet nordmennene. Til tross for det har forholdet vært relativt fredlig. Både i ottars beretning og kongesagaene fortelles det om handel mellom de to folkegruppene. Samene var ansett som gode båtbyggere. Både nordmenn og samer har trolig utviklet sin identitet i møte med hverandre og andre folkegrupper.

fortell om høvdingmakt og bondesamfunnet

i tidlig middelalder besto Norge av en rekke høvdinger og småkongedømmer, ofte plassert langs kysten. I Vestfold, på Avaldnes ved haugesund, på møre og lade ved trondheim fantes slike lokale maktsentre. Høvdingene hadde stor makt. de var militære ledere i krig, de tilbød beskyttelse for slekten og befolkningen i omrdået de styrte over og de ledet religiøse sermonier. Mest sannsynelig har høvdingen også hatt en koordinerende rolle i forbindelse med handel og varebytte. Høvdinger omga seg med egne, proffe krigere kaldt hirdmenn. Hirdmenn var gutter av høvdingen eller stormannsskelten og ble opplært i våpenbruk og idrett. Krigeridealet var å kunne gå fryktløs inn i en kamp og kjempe med en dødsforakt. Høvdinger hadde ingen stor hær av hirdmenn. Ved kriger og andre konflikter var de avhengige av støtte fra bøndene. Vennskap var viktig i middelalderen, særlig hvis krig eller andre farer truet. Vennskap omfattet relasjoner på flere plan: mellom høvdinger og bønder, mellom høvdinger seg i mellom, mellom bønder seg i mellom osv. Gaver var viktig for å opprettholde vennskap. Gavene kunne være gjenstander, tjenester eller andre former for støtte. Det var forventet at gavemottakeren skulle gjengjelde den. Vennskapet mellom høvdinger var ofte ustabilt, men forholdet mellom høvding og bønder var basert på en sterkere lojalitet noe som var viktig for begge parter. Høvdingen trengte bøndenes støtte for å opprettholde makten sin mens bøndene trengte høvdingens beskyttelse. På den måten kan deres relasjon sammenlignes med patron-klient forholdene i antikken.

fortell om høvdingmakt og bondesamfunnet del 2

Konflikter ble behandlet på lokale ting kaldt allting eller bygdeting. En vanlig straff for en person dømt på tinget var bøter. Siden det ikke eksisterte noen egen ordensmakt var man avhengig av hjelp fra høvdinger eller andre stormenn for å kreve inn bøter eller iverksette andre typer straff. Det vanligste var å avvikle konflikten med forlik som tok hennsyn til begge partene. Æresbegrepet sto sentralt i middelalderen. Man skulle ikke la seg trokke på og hevngjerninger etter en æreskrenkelse kunne føre til store og omfattende konflikter osm innvolverte venner og slektninger

fortell om kvinner under høvdingmakt og bondesamfunnet

Kvinnene i vikingtids samfunnet hadde relativt høy status. de hadde viktig og synelig oppgaver tilknyttet hjem og gårdsdrift. Om mennene var fraværende pga vikingtokter, krigføring og handelsferder var det gårdens husfrue som tok over ledelsen av det daglige gårdsarbeidet. I tidlig middelalder var sannsyneligvis flertallet av bøndene selveiere, dvs de eide sin egen gård og den tilhørende jorda. hvis en fri mann døde arvet kona eindommene han etterlot seg. Hun kunne også arve eindom etter sønnen dersom sønnen ikke hadde etterkommere. En kvinne som giftet seg ble ikke bare tatt opp i mannens slekt, men beholdt også båndene til sin egen slekt. Damen kunne kreve skillsmisse og da fikk hun medgiften sin tilbake. Nyere forskning i historie kan tyde på at det ikke var så store forskjeller mellom kjønnene som man tradisjonellt har ment. Blandt annet er det funnet gjenstandet forbundet med mannlig aktivitet i kvinners graver. Feks vekter og vektlodd brukt til handel, eller våpen. tidligere forskning som peker på et tradisjonellt kjønnsbilde kan ha vært påvirket av egne forestillinger omkjønnstenking. Dette gjelder særlig den første forksningen rundt 1800-tallet , som igjen har påvirket senere forskning.

fortell om barn og treller under høvdingmakt og bondesamfunnet

Barn måtte tidlig delta i arbeidet på gården, og de måtte lære å være nyttige raskt. Barn med alvorlig funksjonshemninger kunne bli forlatt i skogen for å dø. Gutter fikk tidlig trening i våpenbruk. Barndommen ansås som over da barna var gamle nok til å gjøre samme arbeidsoppgaver som de voksne, dette var ofte rundt 12-15 års alderen. Jenter kunne da giftes bort mens gutter kunne dra i krig eller på vikingtokt. Snorre forteller at den norske kong Olav Haraldsson dro på vikingtokt som tolvåring. Treller var ufrie menensker , dvs andres eindom. de ble som regel kjøpt eller røvet på vikingtokter. Mange ble også født inn i en ufri tilværelse fordi foreldrene var treller. Antallet treller i Norge var usikkert men noen historikere mener at de tilsvarte 20-30% av befolkningen. Trellene utførte det tyngste arbeidet på gården men kunne også gjøre andre oppgaver. det var mulig for dem å kjøpe seg frihet og da fikk de stats som løysing. Å være løysing var en mellomstatus på vei mot frihet. det tok ofte flere generasjoner før de kunne kalle seg frie. I tillegg til trellene på gården fantes det tjenestefolk som ofte var fattige slektninger av gårdseieren.

fortell om samisk kultur

Iløpet av middelalderen utviklet det samiske siida systemet seg. Siidaene var små lokalsamfunn tilknyttet et landområde. Siida-fellesskapet koordinerte jakt og fangstvirksomhet ved å blandt annet fordele jaktområder mellom medlemmene i siidaen. Det var også vanlig å sammarbeide om større oppgaver som fangst av rein om vinteren. En Siida kunne sammarbeide med andre siidaer i nærheten. Religiøst var nrodmenn og samer ganske like før kristendommen ble innført. Det var mange likhetstrekk mellom den norrøne gudetroen og samenes sjamanske tro. En sjaman også kaldt en noaide var et bindeledd mellom mennesker og gude/åndeverdnen. folk henvendte seg til sjamanen ,ed spørsmål om jakt, farer og sykdom. Sjamanen ledet også ofringer til naturguder. Sjamanismen kan ligne på den norrøne utøvelsen av seid, en form for magi som skulle gi innsikt i framtiden og menneskeskjebner, men som også kunne brukes til å fremme sykdom og død. Seid ble for det meste utført av kvinner.

fortell om hvordan man gikk fra høvdingdømmer til rikssamlinger

Samlingen av Norge fra mange småkongekiker og høvdinger til et kongerike var en prosess som pågikk i det meste av tidlig middelalder. Ifølge Snorre var det Harald hårfagre(850-932) som igangsatte rikssamlingen. På slutten av 800-tallet slo han en rekke småkonger fra vestlandet i slaget i Hafrsfjord. Deretter vant han overherresømme i Norge.

hvorfor skjedde rikssamlingen

Snorre forteller at Harald hårfagre ble utfordret til å ta makten over landet av en dame kaldt Gyda. Hun ville ikke gifte seg med han før gjorde seg til konge over hele landet. Han tok utfordringen, og nektet å klippe eller børste håret før han hadde lyktes, men det er sannsyneligvis oppdiktet. Det er mer sannsynelig at Harald ønsket seg mer rikdom og makt. Iløpet av tidlig middelalder ble det færre høvdingseter på vestlandet hvor harald hadde sitt kjærneområde. Det kan tyde på at noen høvdinger utvidet makten sin på bekostning av andre og at det derfor var regionale samlinger i gang før rikssamlingen. En annen årsak til rikssamlingen kan ha vært behovet for en overordnet organisering etterhvert som folketallet økte og landet ble mer utbygd. Det pågikk også en lignende samlingsprosess i mange andre land samtidig. det kan ha påvirket norske høvdinger . Feks frankerrriket ble stort under karl den store(747-814), kong aldres av Wessex(849-899) tok kontroll over mye av england, Harald blåtann(930-986) utvidet sin makt fra å være konge over Jylland til å bli konge over danmark.

fortell om vestlandsrike

Harald Hårfarges kongerike hadde kjærne på vestlandet hvor han trolig styrte direkte. I andre deler av landet som i trøndelag er det sannsyelig at han hadde mer indirekte makt. dvs at lokale høvdinger og småkonger aksepterte han som en overkonge som de støttet i krig og tok vel imot når han kom på besøk. På østlandet og særlig rundt oslofjorden er det usikkert om han hadde noe makt i det hele tatt. Han opprettet flere kongsgårder. Mange av gårdene var tatt fra kongens fiender under rikssamlingen. Til å styre kongsgårdene utnevnte han årsmenn. en viktig oppgave for årsmennene var å kreve inn veitsle, dvs mat og andre forsyningerfra lokale bønder som måtte stå klart når kongen og følget hans dukket opp. årsmennene ble rekrutert fra det lavere sosiale sjiktet blande bøndene. Harald etterlot seg mange sønner, ifølge sagaer oppmot 20 stk. Som kongssønn kunne alle kreve å bli konge, men det var eldstesønnen Eirik som tok makten etter farens død. Han drepte flere av brødrene sine og fikk tilnanvet Blodøks. Harald hårfagres yngste sønn Håkon ble derimot sendt til oppfostring hos den engelske kong Adalstein. Derfor fikk han navnet Håkon Adalsteinsfostre. Da håkon vente hjem til norge i 934 flyktet Eirik utenlands.

fortell om Håkon den gode.

Kong Håkon Adalsteinsfostre(920-961) var oppdratt i den kristne tro i England. Han var den første kongen som forsøkte å innføre kristendommen I Norge, men han ga opp da han så hvilken motstand det skapte. Trolig var han spessielt redd for å få stormennene i trøndelag mot seg, siden trøndelag ikke tilhørte det som hadde vært kjerneområdet i Harald Hårfagres rike. Istedenfor innledet han et nært arbeid med bøndene som ga han tilnavnet den gode. I håkons kongetid ble trolig Gulating og Frostating opprettet som lagting. dvs representasjonsting hvor utvalgte bønder kom sammen. På lagtingene ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen tilhørende tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene. Håkon den gode opprettet også leidangen som var en sjøforsvarsordning. Til leidangen skulle bønder stille med skip, mannskap og proviant til kongens rådighet når fiender truet landet. Håkon den gode fallt i et slag mot sønner av Eirik Blodøks i 961, men seierherrene fikk ingen politisk innflytelse i Norge. Ti år senere tok isteden håkon Laderjarl mekten i Norge med støtte fra Danskekongen. Han styrte landet som vasall under danskekongen fram til nye konger av Hårfagreslekten gjorde seg relevante: Olav tryggvarson og Olav haraldsson.

Fortell om hardhendt kristning

Snorre framstiller Olav Tryggvasson(963-1000) som en stor atlet og kriger. Før han ble konge i Norge hadde han vært på vikingferder og hatt oppdrag som leiesoldat i utlandet. Mens han var i utlandet lot han seg døpe om konvertere til kristendommen. Etter å ha styrtet Håkon Laderjarl og blitt konge i 995 skal han ha prøvd å kristne landet. Den brutale behandlingen av folka som nektet å konvertere skaffet ham mange fiender. De som ikke ble kristne risikerte å bli drept, lemlestet eller jaget fra landet. Blandt dem som sto imot forsøket på å samle og kristne landet var Lade-slekten fra trøndelag. i år 1000 lyktes de i å drepe Olav ved hjelp av sverige og danmark i et slag ved øya Svolder i Østersjøen. I 1015 kom Olav Haraldsson(995-1030) til Norge. Ifølge Snorre var han også en del av Hårfagre slekten og hadde latt seg døpe i utlandet. Etter å ha blitt hyllet som konge på flere lokale ting fortsatte Olav Haraldsson kritningen av landet. Han gikk like hardhent til verks som Olav Tryggvasson. Kristendommen ble den eneste tillatte religionen og alle som motsatte seg den nye læren ble hardt straffet.

Fortell om hardhendt kristning del 2

Disse kongene var opptatt av å kristne landet fordi de så på kristendommen som et nyttig redskap for å samle landet under kongemakten. En kongemakt og en religion der både styringen av landet og praktiseringen av religion var kontrollert av kongen. Dette kunne styrke Norge som en riksenhet. Men også møtet med all den rikdom, høytid og prakt som var tilknyttet kirker og klostre i utlandet kan ha påvirket kongene til å bringe religionen med seg hjem. Kongen sørget for å få bygd kirker, og han utnevnte biskoper. Hovedprinsippene i den nye troen ble samlet i en ny kristenrett, vedtatt på et møte mellom biskopene og kongens menn på Moster i 1020 årene. På den måten knyttet kongen den nye kirkeorganisasjonen nært til seg. Det fikk konsekvenser for de gamle høvdingene, som da mistet mye av makten de hadde på det religiøse området. Høvdingene mistet yttligere makt da kongen begynte å utnenve lendmenn til å hjelpe med å kontrollere riket. En lendmann avga troskapsløfte til kongen og måtte stille opp med hirden sin når kongen fant det nødvendig. Til gjengjeld fikk lendmennene inntekter fra kongsgårdene. Lendmennene ble rekruttert av lokale stormenn

fortell om slaget på Stiklestad

Trusselen fra en stadig sterkere kongemakt gjorde at mange høvdinger og andre stormenn ønsket å bli kvitt Olav Haraldsson. Samtidig ønsket den danske kongen Knut den mektige(995-1035) å erobre Norge. Han var også konge i England og så for seg Norge som en del av et nordsjøvelde. I 1028 angrep han Norge med støtte fra Olavs motstandere. Olav rømte fra landet og søkte flukt i Gardarike(Russland). To år senere forsøkte han å vinne tilbake makten men hæren hans ble slått på Stiklestad i Trøndelag 29. juli 1030. Olav selv ble drept i slaget. Knut den mektige lot sønnen Svein styre Norge sammen med moren Alfiva. Det varte ikke lenge før danskenes styre i Norge ble upopulært. Høvdingene og stormennene som hadde alliert seg med Knut den mektige for å fjerne Olav følte at de fikk for liten innflytelse. Danskene innførte også strengere lover. i 1035reiste derfor noen av Olavs gamle fiender til Gardarike for å hente hjem Olavs sønn Magnus(1024-1047) som ny konge. Svein og Alfiva flyktet da fra landet. Magnus fikk tilnanvet den gode fordi han ble sett på som en motvekt til det upopulære styre under Svein og Alfiva.

fortell om Harald Hardråde

Noen år senere kom Harald Hardråde (1015-1066) til Norge og krevde å bli konge. Han påsto at han var Olav Haraldsson halvbror og at han hadde kjempet sammen med Olav på Stiklestad. Senere gjorde han tjeneste som soldat og hærfører for den østromerske keiseren i Bysants. Magnus måtte akseptere Harald som medkonge. Etter at magnus døde i 1047 gikk Harald Hardråde hardt og brutalt fram for å utvide kongens makt både innad og utad i riket. i 1066 falt han ved slaget ved Stamford Bridgen i nærheten av York i et forsøk på å erobre England. etter 1066 tok vikingferdene slutt. En overordnet kongemakt var etablert, kristendommen var innført og det var bygd en ny kirkeorganisasjon under kongelig kontroll. Med dette fulgte mer indre stabilitet og en lengre fredsperiode. Utbyggingen av kongemakt og kirkeorganisasjonen førte til en mer sentralisert bosetning som skapte grunnlag for de første byene i landet. I følge Snorres kongesagaer skal Trondheim ha blitt grunnlagt av Olav Tryggvasson, Borg(sarpsborg) av Olav Haraldsson, Oslo av Harald Hardråde og Bergen av Olav Kyrre.

fortell om den nye religionen

kristendommen var ikke et ukjent fenomen da den kom til Norge. Det i i hvertfall grunn til å tro at befolkningen i de delene av landet som hadde mye kontakt med utlandet hadde kjennskap til religionen. i 960 lot den danske kongen Harald Blåtann seg omvenne til kristendommen og siden han også styrte en periode i Viken kan det ha blitt gjordt forsøk på å innføre kistendommen i dette området tidligere enn andre steder i landet. Kristendommen var imiddlertid et brudd med den famle norrøne gudetroen. en vesentlig forskjell var at kristendommen var monoteistisk. Kristendommen var også organisert og regelbundet med en omfattende organisasjon, en overordnet lære nedskrevet i bibelen og både internasjonale og nasjonale regler for hvordan den skulle praktiseres. Den norrøne troen var mer tilpasset lokale forhold, bygde på muntlig overleveringer og manglet presteskap. Religiøse sermonier ble ledet av høvdinger eller lokale stormenn. Den nye religonen førte med seg mange nye leveregler, som forbudet mot å gravlegge folk i hauger. de skulle heller gravlegges på egne kirkegårder. Folk måtte også forholde seg til nye kistne helligdager og festdager. Seksualitet hadde vært høyt verdsatt i den norrøne gudedyrkingen, men det ble sett på som syndig i kristendommen. Kirken styrket ekteskap ved å forby flerkoneri, men kvinnens status ble likevel mer og mer underordnet mannen. Skillsmisse var i prinsippet ikke lov fordi kirken så på ekteskap som et sakrament, altså en hellig handling. Skulle man ha skillsmisse måtte man finne grunner for hvorfor ekteskapet var ugyldig, som at ektefellene var ofr nært beslektet. Overfor gud var derimot kjønnene likestilte.

fortell om den nye religionen del 2

samtidig som kristendommen førte til endringer i folks religiøse forestillinger og ritualer skjedde det også en tilpassning som skapte kontinuitet i tilværelsen. Kirker ble ofte bygd på gamle hedenske offerplasser. Dermed kunne folk fortsatt møtes på steder der de tidligere hadde vært samlet til religiøse sermoiner. Den kristne julefeiringen avløste det gamle juleblotet og de nye kristne helgnene erstattet de norrøne gudenes rolle som menneskenes beskyttere og hjelpere. Forestillingen om Olav Haraldsson som den hellige kongen kan feks ha fungert som en bro mellom ny og gammel tro

fortell om privat kirkeordning

Kirker ble bygd av både konger, stormenn og bønder. Særlig på 1000-tallet økte omfanget av kirker. Den som bygde kirken fikk eindomsretten til kriken og kunne ansette prester. Dette kalles privat kirkeordningen. Biskopene ble derimot utpekt av kongen. Selv om oppbyggingen av en kirkeorganisasjon bidro til å styrke kongemakten og riksenheten hadde også lokalsamfunnet innflytelse gjennom eierskapet over lokale kirker

når var høymiddelalderen i Norge

1130-1350

fortell om borgerkrigene

Høymiddelalderen regnes ofte som en storhetstid i Norge, både politisk, økonomisk og kulturelt. Før det kom så langt hadde landet i flere år vært preget av indre motsetninger. I 1130 døde den norge kong Sigurd Jorsalfare(1090-1130). Dette betegnes av sagaskrivere og historikere som et tidsskille hvor norge gikk fra fred og stabilitet til indre motsetninger og borgerkriger. Noen sammenhengende borgerkrigstider var det likevel ikke. Det var også fredsperioder som da Norge ble egen kirkeprovins 1152-1153. Fra midten av 1150-årene og fram til Håkon Håkonsson ble konge i 1217 var der derimot en nærmest vedvarende og omfattende strid- særlig under maktkampen mellom de to Kongene Magnus Erlingsson(1156-1184) og Sverre Sigurdsson(1150-1202) .

fortell om årsakene til striden

I 1120 årene kom Harald Gille(av gillekrist, dvs en kristen tjener) fra Irland til Norge og hevdet at han var bror av Kong Sigurd Jorsalfare. Etter å ha bevis gjennom jernbyrd at han var kongesønn ble Haralds kongerett godkjent av Kong Sigurd. Harald måtte love å vente med å kreve kronen til Sigurd og sønnen Magnus var døde. Han brøt løftet. Istedenfor lot han seg hylle som medkonge til Magnus etter at Sigurd døde. Da det noen år senere brøt ut strid mellom dem klarte Harald å fange Magnus som ble lemlestet og blindet. Harald selv ble drept året etter av en annen person som hevdet at han var kongesønn og krevde å bli konge. Disse hendelsene kaster lys over en viktig årsak til borgerkrigene: tronfølgereglene. De åpnet for at alle kongeslnner kunne kreve kongemakt. Det var også tillatt at flere konger kunne styre samtidig, det ble kaldt samkongedømme. Bak tronkreverne sto det ofte stormenn, som selv var ute etter rikdom og makt. Slik sett kan borgerkrigene forstås som en mer generell kamp i samfunnet om ressurser, etter at muligheten til å skaffe ressurser gjennom vikingtokter forsvant. De som ønsket rikdom, venner og makt måtte isteden skaffe seg dette gjennom å gjøre tjenester for kongene. Samtidig hadde kongene gitt bort mye av jorda til kirken, noe som videre skjerpet kampen om tilgjengelig posisjoner og ressurser

fortell om Norge som egen kirkeprovins

på 1000-tallet var den Norske kirken underlagt erkebispesetet i Hamburg- Bremen og fra 1104 erkebispesetet i Lund i Sverige. i 1152-1153 ble Norge en egen kirkeprovins, med erkebispesetet i Nidaros. Kirkeprovinsen som var direkte underlagt paven i Roma, omfattet totalt 11 bispedømmer, 5 i Norge og 6 ute på øyene vest i havet. Vi vet lite om hvilke rettigheter den norske kirken ble tildelt ved opprettelsen av kirkeprovinsen, men utifra en del senere kilder som viser tilbake til dennne hendelsen, kan kirken ha fått retten til å selv utnevne biskoper, abbeder og prester. Den kan også ha blitt tildelt domsmyndighet over saker om gjaldt kirkelig eindom og geistelig personer.

fortell om Magnus Erlingssons kongedømme

Fra 1155 blusset indre spenninger og konflikter opp igjen, både mellom samkonger og mellom ulike partier av stormenn. Lendmannen Erling Skakke(1115-1179) gikk seirende ut av striden. I 1161 fikk han sønnen Magnus(1156-1184), som ble valgt og hyllet til konge på et allting i Bergen og senere også i Trøndelag. Magnus var ikke kongesønn, men av kongeslekt på morsiden, siden Erling Skakke var gift med en datter av Sigurd Jorsalfare. For å styrke rettsgrunnlaget for kongedømme til Magnus inngikk Erling Skakke en allianse med kirken. Den førte til at Magnus i 1163 ble kronet og salvet til konge under et stort møte i Bergen. Dette er den første kongekroningen vi kjenner til i Norge. At han ble salvet viste at han fikk kirkens velsignelse og støtte til kongsgjerningen. Magnus ble med dette en Rex Dei Gratia, en konge av guds nåde. Han avla også kroningsed der han lovte å være lydig mot gud og kirken og at han skulle styre landet rettferdig. Kirken var interessert i å få slutt på de ødeleggende konfliktene i landet og ønsket handlingsrom til å gjennomføre kirkelig reformer.

fortell om ny tronfølgerlov

Under møte i Bergen , der representanter for det verdslige og det geistelige aristokratiet i Norge var samlet i forbindelse med kroningen av kong Magnus, ble det vedtatt en ny tronfølgelov. Loven fastslo at Norge skulle være et enekongedømme, og at eldste ektefødte kongesønn hadde førsterett på tronen. Videre skulle 12 bønder fra hvert bispedømme komme sammen for å vurdere tronkreverens sikkerhet, dvs evnen til å styre rettferdig, og stå for selve kongevalget. Hvis bøndene ikke ble enig fikk biskopene en form for vetorett. Flertallet av bøndene måtte da ha biskopens støtte hvis de skulle få det som de ville. Bestemmelsene i tronfølgeloven viser at kirken har hatt stor innflyelse på utformingen av den. Det ser man særlig gjennom kravet om at tronkreveren måtte være født innenfor ekteskap og gjrnnom biskopenes rolle under kongevalget.

fortell om Kong Sverres opprør

i 1176 kom Sverre Sigurdsson(1153-1202) til Norge og hevdet at han var kongesønn. Faren skal ha vært den norske kongen Sigurd Munn(1133-1155). Sverre var født utenfor ekteskap og oppfostret på færøyene, hvor han hadde gått prestelære. i 1177 ble han leder for en fattig norsk opprørsflokk kaldt birkebeinerne. De fikk navnet grunnet dårlig sko, som var laget av bjørkenever. Sverre lot seg hylle til konge på et alltig i Trøndelag. Slik utfordret han kongedømmet til Magnus Erlingsson, som var søttet av kirken og store deler av landets verdslige aristokrati. Selv om Sverre hadde mektige krefter imot seg, var det han som vant. Både Erling Skakke og Magnus fallt i striden. Grunne til at Sverre vant var trolig i hans perosnlighet og dyktighet og muligheten til å vinne støttespillere blandt folk som mislikte makten til Erling og Magnus. Flere tviler på om Sverre faktissk var kongesønn.

fortell om hvordan sverre ble bannlyst som konge

Sverre fikk ingen fredelig regjeringstid. Kirken som hadde støttet magnus var lunken mot den nye kongen. Sverre hevdet også myndighet over kirken og ville sette flere til side av rettighetnee de hadde skaffet seg. Etter hvert ble det åpen strid med erkebiskopen. Erkebiskopen rømte fra landet og bannlyste Sverre med pavens støtte i 1194. Da Sverre tvang de gjenværende norske biskopene til å krone han konge året etter, bannlyste paven også de biskopene. I striden med Sverre fikk kirken støtte fra baglerne, som var et parti opprettet av stormenn som ønsket å bli kvitt sverre som konge. Striden mellom birkebeinerne og baglerne varte resten av Sverres liv. Då dødsleiet i 1202 rådet han sønnen Håkon Sverresson(1182-1204) til å forlike seg med kirken. Det gjorde han. men det ble ikke ordentlig slutt på krigen før birkebeinerne og baglerne samlet seg under Sverres barnebarn Håkon Håkonsson som ble konge i 1217.