(Mappe 1A) Onkologi epidmiologi behandling

Cancerepidemologi

Studiet av forekomsten, fordelingen og årsakene til kreft i en befolkning. Dette feltet undersøker risikofaktorer, forebygging, og mønstre for spredning av kreftsykdommer innen ulike samfunnsgrupper.

Angiogenese

Refererer til prosessen der nye blodårer dannes fra eksisterende blodårer. Dette fenomenet er viktig i forskjellige fysiologiske prosesser som vekst og utvikling, men det spiller også en avgjørende rolle i sykdommer som kreft, der dannelsen av nye blodårer kan bidra til vekst og spredning av tumorer.

Canceretiologi

Omhandler studiet av årsakene til kreft. Dette inkluderer genetiske faktorer, miljømessige påvirkninger som eksponering for kreftfremkallende stoffer (karsinogener), livsstilsfaktorer som kosthold og fysisk aktivitet, samt andre faktorer som kan påvirke utviklingen av kreftsykdommer

Neoplasi

Neoplasi er en unormal og ukontrollert vekst av celler, som kan være enten godartet (benign) eller ondartet (malign).

Godartede neoplasmer vokser vanligvis sakte og har begrenset evne til å spre seg til andre deler av kroppen

Ondartede neoplasmer, eller kreftsvulster, har potensial til å invadere nærliggende vev og spre seg til fjerne steder gjennom metastase

Carsinogenese

Prosessen med utvikling av kreft. Det involverer en rekke genetiske og molekylære endringer som fører til transformasjon av normale celler til kreftceller.

Dette kan inkludere mutasjoner i gener som regulerer celledeling, apoptose, og reparasjon av DNA-skader, samt påvirkning fra eksterne faktorer som kjemiske, fysiske og biologiske karsinogener.

Metastase

Refererer til spredningen av kreftceller fra deres opprinnelige sted (primærsvulst) til andre deler av kroppen gjennom blodbanen eller lymfesystemet.

Dette er en viktig egenskap ved ondartede tumorer som bidrar til deres evne til å invadere og kolonisere andre organer og vev, og er en viktig faktor i prognosen for kreftsykdommer.

Apoptose

En form for programmert celledød som forekommer som en del av normal vekst, utvikling og vedlikehold av vev i kroppen.

Det er en nødvendig prosess for å fjerne unødvendige eller skadede celler uten å forårsake betennelse eller skade på omkringliggende vev.

Apoptose spiller en viktig rolle i reguleringen av celletall, fjerning av unormale eller potensielt skadelige celler, og undertrykkelse av kreftutvikling.

Insidens

Refererer til antall nye tilfeller av en sykdom eller hendelse som oppstår innenfor en bestemt populasjon i løpet av en gitt tidsperiode.

Det måles vanligvis som antall nye tilfeller per en definert populasjon i løpet av en bestemt tidsperiode. Insidens er nyttig for å forstå risikoen for å utvikle en sykdom i en populasjon og for å evaluere effektiviteten av forebyggende tiltak.

Formelt kan insidens beregnes ved å dividere antall nye tilfeller av sykdommen med populasjonen i risiko og deretter dele dette tallet på den tidsperioden som er under studien.

Prevalens

Refererer til antall tilfeller av en sykdom som eksisterer i en populasjon på et gitt tidspunkt. Det representerer et øyeblikksbilde av sykdomsbyrden i en populasjon og inkluderer både nye og eksisterende tilfeller av sykdommen.

Prevalens kan uttrykkes som et tall eller prosentandel av en populasjon som har en bestemt sykdom på et gitt tidspunkt.

Prevalens er nyttig for å forstå omfanget av en sykdom i en populasjon og kan bidra til å veilede ressursallokering og planlegging av helsetjenester.

Forskjellen på en benign og malign tumor / svulst

En benign tumor, eller godartet svulst, er en type svulst som ikke er kreftfremkallende. Den vokser lokalt og har vanligvis klart avgrensede grenser. Benigne svulster er vanligvis ikke livstruende, selv om de kan forårsake problemer avhengig av deres størrelse og plassering. De sprer seg ikke til andre deler av kroppen.

En malign tumor, eller ondartet svulst, derimot, er kreftfremkallende. Den vokser aggressivt og har tendens til å invadere det omkringliggende vevet. Maligne svulster har ofte uklare grenser og har potensial til å spre seg til andre deler av kroppen gjennom metastase. Dette gjør dem langt mer alvorlige og potensielt livstruende sammenlignet med benigne svulster.

Stadieinndeling av tumorer.

TNM-systemet er brukt internasjonalt for å beskrive utbredelsen av kreften. Dette brukes som et resultat av utredningen for å klassifisere kreft i stadier 0 til 4 der stadie 0 så er kreften lokalisert kun i sitt opprinnelige sted, mens 4 så har den kommet til fjerne organer eller vev rundt i kroppen via lymfogen spredning (via lymfekar), hematogen spredning (via blodkar), eller gjennom kroppshuler som spinalkanalen, bukhulen og andre kroppshuler. dette kalles også metastasering. TNM systemet er basert på tre kategorier:

Tumor (T): beskriver størrelsen på den primære svulsten og hvor utbredt den er i organet den har sin opprinnelse i. vanligvis er det brukt en skala fra T0 til T4 der T0 betyr at det ikke er funnet noe primærsvulst og T4 indikerer en svært stor invaderende svulst.

Nodal (N): angir om det er spredning til lymfeknuter i det nærliggende området og til hvilken grad. graden er vurdert fra N0 til N3 der N 0 indikerer ingen spredning til lymfeknuter og N3 indikerer spredning til enten mange lymfeknuter eller lymfeknuter som er langt unna opprinnelse tumoren.

Metastase (M): Indikerer om kreften har spredd seg til andre deler av kroppen og i det tilfellet, hvor dette vurderes som enten M0 (ingen spredning eller M1 (spredning).

Klassifisering av tumorer

Klassifisering av tumorer gjøres for å best kunne bestemme det beste behandlingsforløpet til pasienten og gjøres ved å undersøke en vevs- eller celleprøve av tumoren. Vi deler tumorene opp i forskjellige grupper basert på form, differensiering og type celle den var opprinnelig. Tumorer klassifiseres slik:

Histologisk type: basert på histologiske egenskaper sånn som vevstype, cellestruktur og vekstmønsteret. Eksempler på dette kan være epitelceller som blir carcinom, blodceller som blir leukemi, og lymfoidvev som blir til lymfomer.

Hvilken grad av differensiering: differensiering skjer når en celle utvikles både i tumorceller og vanlige celler. Hvilke grad av differensiering baseres på hvor lik de ukontrollerte cellene ligner på cellen den opprinnelig var eller cellene fra organet de stammer fra. Om de er godt differensierte så ligner de ganske mye på de originale cellene og er enklere å behandle (benign tumor celler er ofte godt differensierte), om de ikke er godt differensierte så kan de være vanskeligere å behandle. Hvor lik tumorcellene er vanlige celler i organet de stammer fra gjelder både cellenes produkter og cellenes vekstmåte.

Tumorens form: Tumorer oppstår fra ulike typer vev og har derfor veldig ulik form når det sees under et mikroskop (eksempler er blant annet: flate, sårdannede eller ringformede).

Eksempel av stadieinndeling av tumorer

Eksempel

Et brystkrefttilfelle beskrevet som T1N0pN+(2/10)M0 gir for eksempel informasjon om at:

primærsvulsten før operasjon var bedømt til å være mindre enn to centimeter i diameter

at man ved klinisk undersøkelse ikke hadde mistanke om lymfeknutespredning

at det ikke var holdepunkt for fjernspredning

at man under operasjonen fant mikroskopisk spredning til 2 av 10 undersøkte lymfeknuter i armhulen

Beskriv hvorfor dette er viktig å avklare før start av behandling

Beslutning om behandlingsmetode: Klassifisering og stadieinndeling gir viktig informasjon som hjelper helsepersonell til å velge den mest effektive behandlingsstrategien for en pasient. For eksempel kan en tidligstadiefunn indikere at kirurgi alene kan være tilstrekkelig, mens en avansert fase krever en kombinasjon av kirurgi, stråling og/eller kjemoterapi.

Prognosevurdering: Ved å kjenne til svulstens klassifisering og stadium kan legen gi pasienten en mer nøyaktig forståelse av prognosen, det vil si hvilken forventet utfall som kan forventes med og uten behandling. Dette hjelper pasienter og deres familier med å forberede seg mentalt og praktisk på hva som kommer.

Overvåkning og oppfølging: Etter at behandlingen er igangsatt, er klassifisering og stadieinndeling fortsatt viktig for å overvåke pasientens respons på behandling og for å vurdere risikoen for tilbakefall eller spredning av kreften. Dette kan veilede videre behandlingsvalg og oppfølgingsregimer.

Klinisk forskning: Nøyaktig klassifisering og stadieinndeling av tumorer er også avgjørende for deltakelse i kliniske studier, som tester nye behandlinger eller terapeutiske tilnærminger. Dette bidrar til å fremme vitenskapelig kunnskap og forbedre fremtidig kreftbehandling.

Kurativ behandling:

En type behandling som har som mål å helbrede sykdommen helt. Denne typen behandling er rettet mot å fjerne eller ødelegge kreftcellene fullstendig, og det forventes at pasienten blir helt fri for sykdommen etter behandlingen. Kirurgi, strålebehandling og visse former for kjemoterapi kan være eksempler på kurativ behandling, avhengig av sykdommens type og stadium.

Palliativ behandling

Er rettet mot å lindre symptomer og forbedre livskvaliteten for pasienter med alvorlig eller avansert kreft, der kurativ behandling ikke lenger er mulig eller ønskelig. Målet er ikke å helbrede sykdommen, men å gi symptomlindring og støtte for å håndtere de fysiske, følelsesmessige og åndelige utfordringene som følger med avansert sykdom.

Adjuvant behandling

En type behandling som gis i tillegg til hovedbehandlingen, vanligvis kirurgi, for å redusere risikoen for tilbakefall eller spredning av kreft etter at primærtumoren er fjernet. Adjuvant behandling kan inkludere kjemoterapi, strålebehandling, hormonbehandling eller målrettet terapi, avhengig av sykdomstype og stadium.

Neoadjuvant behandling

En form for behandling som gis før hovedbehandlingen, vanligvis kirurgi. Målet med neoadjuvant behandling er å redusere størrelsen på svulsten, gjøre operasjonen lettere gjennom å krympe svulsten eller forbedre resultater ved å forbedre tumorfjerning. Vanlige former for neoadjuvant behandling inkluderer kjemoterapi, strålebehandling eller målrettet terapi.

Konkomitant behandling

Refererer til bruk av to eller flere behandlingsformer samtidig for å behandle kreft. Dette kan for eksempel innebære kombinasjon av kjemoterapi og strålebehandling, eller bruk av kjemoterapi sammen med målrettet terapi. Målet med konkomitant behandling kan være å forbedre behandlingsresultater ved å angripe kreften fra flere vinkler samtidig.

Beskriv kort hvilke cancerdiagnoser og/eller metastaser der nukleærmedisin er sentral i diagnostikken?

Nukleærmedisin spiller en viktig rolle i diagnostikken av ulike typer kreft og metastaser. De vanligste cancerdiagnosene der nukleærmedisin brukes inkluderer brystkreft, prostatakreft, tyroideakreft, lungekreft, non-hodgkin lymfom, skjelettmetastase og hudkreft.

Beskriv ulike nukleærmedisinske undersøkelser som brukes for utredning av cancer og metastaser

Skjelett-scintigrafi: Skjelettscintigrafi benyttes for utredning av beineteste f.eks. utredning av (osteomyelitt). Etter at pasienten blir injisert med liten mengde av radioaktivitet stoff så blir pasienten skannet ved hjelp av gamma-kamera for å visualisere områdene med økt radioaktivitet. Prostatakreft er et godt eksempel der det brukt skjelettscintigrafi.

PET-CT: 90% av kreftdiagnosen blir diagnostisert av PET, og PET er spesielt viktig hos pasienter med potensiell kurativ terapi som (kirurgi). Hvis metastaser skal ikke ha operasjon. PET-skanningen visualisere områdene med høy radioaktivitet, mens CT-skanningen gir anatomisk informasjon og bidrar til nøyaktig lokalisering av svulster og metastaser. Brystkreft, lungekreft, prostatakreft og noen ganger i hjernetumorer blir PET brukt.

Sentinel Node scintigrafi: Sentinel node benyttes for å oppdage metastasering i lymfeknuter som kreftcellene spres seg til lymfeknuter fra en primær tumor. Dette kan hjelpe med å bestemme prognosen og planlegge behandlingen.

Beskriv hvorfor nukleærmedisin er spesielt godt egnet.

Nukleærmedisin er spesielt godt egnet fordi den påviser eventuelt spredning og okkult sykdom fordi helkroppsundersøkelser er mulig uten større strålebelastning. I tillegg den påviser patologisk opptak og spredning i lymfeknuter som ved morfologisk diagnostikk ennå ikke er forstørret og den visualisere tumorer og skille tumorrester fra nekroser og arrdannelser.

Beskriv radiofarmaka som brukes i diagnostikk og behandling

Radiofarmaka som brukes i diagnostikk og behandling er 99mTechnetium som er den mest brukte isotopen i nukleærmedisin, og den brukes i en rekke diagnostiske prosedyrer. For eksempel kan Technetium-99m-bindende forbindelser brukes til skjelettscintigrafi for å oppdage beinmetastaser.

Fluorodeoksyglukose FDG er en glukoseanalog. FDG-PET-skanninger brukes til å visualisere kreftceller og metastaser i kroppen, samt vurdere responsen på kreftbehandling.

Gallium-68 (Ga-68) isotopene brukes til PET-skanning for å visualisere spesifikke proteiner eller reseptorer i kroppen, som kan være overuttrykt i visse typer kreft eller andre sykdommer.

Beskriv de vanligste behandlingsmåtene i kreftbehandling.

Kirurgi: Kirurgi innebærer fjerning av kreftsvulsten og omkringliggende vev for å eliminere kreftcellene. Det brukes ofte som den primære behandlingen for å fjerne lokale svulster eller tidlige stadier av kreft.

Strålebehandling: Strålebehandling bruker høyenergetiske stråler for å drepe kreftceller eller hindre deres vekst og spredning. Det kan brukes som en kurativ behandling alene, eller i kombinasjon med kirurgi eller kjemoterapi.

Kjemoterapi: Kjemoterapi innebærer bruk av medisiner som dreper kreftceller eller hindrer deres vekst. Disse medisinene kan administreres gjennom munnen, intravenøst eller lokalt, og kan brukes alene eller i kombinasjon med andre behandlingsmetoder.

Målrettet terapi: Målrettet terapi er en type behandling som retter seg mot spesifikke molekylære mål i kreftcellene for å blokkere vekst- og overlevelsessignaler eller fremme celledød. Disse behandlingene kan være mer skreddersydd og mindre giftige enn konvensjonell kjemoterapi.

Immunoterapi: Immunoterapi er en behandlingsmetode som bruker kroppens eget immunsystem til å bekjempe kreftceller. Det kan omfatte bruk av medisiner som stimulerer immunforsvaret til å angripe kreftcellene eller blokkere signalveier som hindrer immunforsvarets respons.

Beskriv virkningsmekanismene for strålebehandling.

Skader på DNA: Stråling kan forårsake skader på kreftcellenes DNA, noe som fører til celledød eller permanent skade på kreftcellenes evne til å formere seg.

Induksjon av frie radikaler: Stråling kan produsere frie radikaler som ødelegger cellestrukturen og forårsaker celledød.

Blokkering av celledeling: Strålebehandling kan forsinke eller blokkere celledelingen i kreftceller, noe som hindrer vekst og spredning av svulsten.

Endring av cellefunksjon: Stråling kan påvirke cellefunksjonen ved å forstyrre cellulære signalveier og metabolisme, noe som kan føre til celledød

Beskriv virkningsmekanismene for kjemoterapi

DNA-skade: Kjemoterapi-medisiner kan forårsake skader på kreftcellenes DNA, noe som fører til celledød eller hindrer celledeling.

Hemming av cellevekst: Kjemoterapi-medisiner kan hemme kreftcellenes evne til å vokse og formere seg ved å målrette seg mot spesifikke proteiner eller enzymer som er nødvendige for celledeling.

Induksjon av apoptose: Kjemoterapi-medisiner kan utløse apoptose, også kjent som programmert celledød, i kreftcellene.

Beskriv virkningsmekanismene for endokrin behandling

Hormonell undertrykkelse: Endokrin behandling for hormonfølsomme krefttyper, som brystkreft og prostatakreft, involverer ofte bruk av medisiner som blokkerer produksjonen eller virkningen av kjønnshormoner som østrogen eller testosteron, som kreftcellene er avhengige av for vekst.

Hormonreceptorblokkering: Noen endokrine behandlinger virker ved å blokkere hormonreseptorer på kreftcellene, noe som forhindrer at hormonene binder seg og stimulerer vekst av svulsten.

Reduksjon av hormonproduksjon: Endokrin behandling kan også involvere kirurgisk fjerning av organer som produserer hormoner, for eksempel eggstokkene eller testiklene, for å redusere nivåene av hormoner som stimulerer vekst av kreftcellene

Beskriv hvilke utviklingstendenser ser vi når det gjelder kreft i Norge.

Utviklingstendenser knyttet til kreft i Norge inkluderer økt forekomst av noen kreftformer, bedre overlevelse og effektiviteten av behandlinger, samt økt fokus på forebygging og tidlig påvisning.

Samtidig ser vi også utfordringer som økende forekomst av enkelte kreftformer på grunn av endrede livsstilsfaktorer og aldrende befolkning.

Nevn de 5 vanligste kreftsykdommer for kvinner i Norge. Ta med insidens og utvikling over tid. Har det skjedd en endring, evt. hvorfor?

Brystkreft: Brystkreft er den hyppigste kreftformen blant kvinner i Norge. Insidensen har vært stabil de siste årene, men overlevelsen har økt på grunn av tidligere påvisning og bedre behandlingsmuligheter.

Lungekreft: Lungekreft er den andre vanligste kreftformen blant kvinner i Norge, og insidensen har vært økende, delvis knyttet til røykevaner og økt eksponering for andre risikofaktorer.

Tykktarmskreft: Insidensen av tykktarmskreft har vært økende, sannsynligvis på grunn av endringer i kosthold og livsstil.

Hudkreft eksklusive melanom: Insidensen av hudkreft, spesielt ikke-melanom hudkreft, har vært økende blant kvinner, trolig på grunn av økt eksponering for ultrafiolett stråling fra solen og solsenger.

Melanom i hud: Insidensen av melanom, en mer aggressiv form for hudkreft, har også vært økende blant kvinner, og er sterkt knyttet til eksponering for ultrafiolett stråling

Nevn de 5 vanligste kreftsykdommer for menn i Norge. Ta med insidens og utvikling over tid. Har det skjedd en endring, evt. hvorfor?

Prostatakreft: Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn i Norge. Insidensen har vært stabil, og overlevelsen har økt på grunn av bedre behandlingsmuligheter.

Lungekreft: Lungekreft er den nest vanligste kreftformen blant menn, og insidensen har vært økende.

Tykktarmskreft: Insidensen av tykktarmskreft har vært økende blant menn, på linje med trenden blant kvinner

Hudkreft eksklusive melanom: Insidensen av hudkreft, spesielt ikke-melanom hudkreft, har vært økende blant menn, trolig på grunn av økt eksponering for ultrafiolett stråling fra solen og solsenger.

Kreft i urinveiene (ekskl. nyrer): Insidensen av kreft i urinveiene, inkludert blærekreft og andre former, har vært betydelig blant menn. Denne typen kreft er knyttet til risikofaktorer som røyking og eksponering for kjemiske stoffer.

Beskriv hvilke generelle faktorer som kan øke risikoen for utvikling av kreft.

Miljøfaktorer omfatter en bred rekke faktorer som påvirker helsen vår. Dette inkluderer livsstil, kosthold, virusinfeksjoner og luftforurensning. Noen av disse faktorene har en tydeligere kobling til kreftutvikling enn andre. Røyking er den mest kjente og grundig dokumenterte enkeltfaktoren knyttet til økt risiko for kreft. Ikke bare er røyking sterkt assosiert med lungekreft, der den anses å være årsaken til 80-85% av tilfellene, men den er også knyttet til flere andre kreftformer som blærekreft, munnhulekreft og halskreft.

Arvelige faktorer kan vurderes på flere måter. De fleste krefttilfellene betraktes som sporadiske, noe som betyr at de ikke viser noen klar familiær tendens. Det er mulig at selv disse tilfellene har en viss arvelig disposisjon fra foreldrene, men det kreves vanligvis flere andre faktorer i tillegg for at kreft skal utvikles. Imidlertid kan noen kreftformer forekomme hyppigere i visse familier, selv om de utgjør en mindre del av tilfellene. Når det oppstår en slik familiær opphopning av kreft, indikerer det vanligvis at de berørte individene har arvet et gen som gir betydelig økt risiko for kreftutvikling. Disse individene blir ofte diagnostisert i yngre alder. I tilfeller av organer som finnes i par, som øyne, bryst og eggstokker, kan man også observere at begge sider kan bli påvirket.

Livsstilsfaktorer spiller en betydelig rolle i utviklingen av kreft, hvor overvekt, kosthold, og fysisk inaktivitet er sentrale faktorer. Røyking, en av de viktigste forebyggbare faktorene for kreft, er sterkt assosiert med flere kreftformer, inkludert lunge-, munn-, hals- og bukspyttkjertelkreft Et usunt kosthold, preget av høyt inntak av bearbeidet mat, rødt kjøtt, og lavt forbruk av frukt og grønnsaker, kan også øke risikoen for visse kreftformer, som for eksempel tykktarmskreft.

Når det gjelder arvelige faktorer, benyttes gjerne begrep som arvelig kreftsårbarhet og kreftsyndromer. Beskriv forskjellen.

Arvelig kreftsårbarhet refererer til individuelle genetiske variasjoner som kan øke sårbarheten for å utvikle kreft, men ikke nødvendigvis garanterer utvikling av kreft.

Kreftsyndromer er arvelige tilstander som er knyttet til en økt risiko for spesifikke typer kreft. Disse syndromene skyldes mutasjoner i gener som er avgjørende for cellevekst, celledeling og DNA-reparasjon. Mens arvelig kreftsårbarhet kan være knyttet til enkelte gener, kan kreftsyndromer involvere flere gener og har ofte et tydeligere klinisk bilde

Carsinomer

Carcinomer oppstår fra epitelialt vev, som dekker overflater og linjer organer i kroppen. Dette inkluderer vev som hud, slimhinner i luftveiene og mage-tarmkanalen, samt organer som bryst, prostata og lunge.

Disse kreftene har en tendens til å spre seg gjennom invasjon av nærliggende vev eller metastasere til andre deler av kroppen via lymfesystemet eller blodbanen. De fleste kreftformer som påvirker indre organer og slimhinner er carcinomer.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Brystkreft, lungekreft, prostatakreft, tarmkreft.

Sarkomer

Sarkomer oppstår fra bindevev, muskelvev eller beinvev. Dette inkluderer vev som sener, muskler, fett, brusk og bein.

Sarkomer er sjeldnere enn carcinomer og har en tendens til å utvikle seg i bløtvev og bein. De kan være mer aggressive og ha en tendens til å spre seg gjennom blodbanen.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Leiomyosarkom, liposarkom, osteosarkom.

Lymfomer

Lymfomer oppstår fra lymfoid vev, inkludert lymfeknuter, milt og lymfoidt vev i organer som tarmen og mandlen

Disse kreftene oppstår vanligvis i lymfeknuter og kan spre seg til andre lymfeknuter og organer i kroppen. De kan klassifiseres som Hodgkins lymfom eller non-Hodgkins lymfom basert på bestemte cellekarakteristikker.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Hodgkins lymfom, non-Hodgkins lymfom (f.eks. diffust storcellet B-cellelymfom).

Leukemier

Leukemier oppstår fra bloddannende vev, som beinmargen, og fører til ukontrollert vekst av umodne blodceller som sirkulerer i blodet og benmargen.

Leukemier er kreftformer som påvirker bloddannende vev og fører til en overproduksjon av umodne blodceller. De kan klassifiseres som akutte eller kroniske, avhengig av hvor raskt sykdommen utvikler seg.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Akutt lymfoblastisk leukemi (ALL), kronisk myelogen leukemi (KML).

NET (nevroendrokrinetumor)

NET oppstår fra nevroendokrine celler, som finnes spredt i mange organer i kroppen. Disse tumorene kan oppstå fra organer som bukspyttkjertelen, tarmene, lungene og skjoldbruskkjertelen.

NET er langsomtvoksende tumorer som oppstår fra nevroendokrine celler og kan forekomme i en rekke organer. De kan være funksjonelle, produsere hormoner, eller ikke-funksjonelle.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Gastroenteropankreatiske NET (f.eks. karsinoidtumor), bronkopulmonale NET (f.eks. typisk og atypisk karsinoid).

Hudkreft

Hudkreft oppstår fra celler i huden, inkludert melanocytter (melanomer), keratinocytter (plateepitelkreft) og basale celler (basaliom).

Hudkreft kan være basalcellekarsinom (basaliom), plateepitelkarsinom eller melanom, hver med forskjellige egenskaper og prognoser.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: : Basalcellekarsinom, plateepitelkarsinom, melanom.

CNS (centralnervesystem) tumores

Tumorer i sentralnervesystemet (CNS) oppstår fra celler i hjernen og ryggmargen.

Disse tumorene kan påvirke hjernen eller ryggmargen og kan være godartede eller ondartede. De kan forårsake nevrologiske symptomer avhengig av hvor de er lokalisert i CNS.

Eksempler på kreftdiagnoser innenfor hver «gruppe» inkluderer: Glioblastom, medulloblastom, meningeom.

Beskriv hvilke av disse kreftdiagnosene som er mest aktuelle for strålebehandling.

De kreftdiagnosene som er mest aktuelle for strålebehandling varierer avhengig av krefttypen, stadiet og lokaliseringen av svulsten.

Vanligvis er carcinomer som brystkreft, lungekreft, prostatakreft og tarmkreft, samt sarkomer som osteosarkom og leiomyosarkom, vanlige indikasjoner for strålebehandling. Også noen CNS tumorer, som glioblastom, kan behandles med stråleterapi.

Strålebehandling brukes ofte som en del av en multimodal tilnærming, enten som en kurativ behandling eller for å lindre symptomer og forbedre livskvaliteten hos pasienter med uhelbredelig kreft.