Hormon- og nervesystemet

Kap. 10.3-10.6

Homeostatisk regulering av organismenes indre miljø (dette kommer mer i detalj i senere kapitler)

Det meste av kommunikasjonen mellom celler og organer skjer ved hjelp av hormonsystemet og nervesystemet. Hormonsystemet er et langsomt system, og beskjedene sendes som hormoner som fraktes med blodet. Nervesystemet reagerer raskt og sender beskjeder ved hjelp av nerveceller.

For at flercellede dyr skal kunne reagere på stimuli fra omgivelsene, har de utviklet spesialiserte sanseceller. Sansecellene hører til nervesystemet. Det finnes også et annet kommunikasjonssystem. Det koordinerer kroppens ulike deler og reagerer på omgivelsene: hormonsystemet. Vi skal sammenlikne disse to systemene, som henger nøye sammen ved den homeostatiske reguleringen.

Sanseceller kan opptre enkeltvis hos små, flercellede protister. Hos mer avansert bygde dyr finner vi dem både enkeltvis og samlet i sanseorganer. Sansecellene fanger opp lys, bevegelse, temperatur, trykk og andre stimuli. Sansene oppfatter inntrykk fra omgivelsene og sender signaler videre til hjernen, som tolker disse beskjedene. Noen beskjeder blir slettet med det samme eller etter en liten stund. Andre blir lagret i hjernen eller sendt videre til de forskjellige organene via nerveceller. Nervesystemet og hormonsystemet er nøye koplet sammen. Hvis hormonsystemet får beskjed fra nerveceller i hjernen, produseres riktig mengde hormoner i en kjertel på rett sted. Når den hormonproduserende kjertelen har produsert nok hormoner, sørger nervesystemet for å sende en tilbakemelding til kjertelen: Stopp produksjonen! Denne kommunikasjonen er helt avgjørende for at kroppen skal fungere. Konsentrasjonen av hormoner i kroppen varierer i en månedlig syklus hos en kvinne i fertil alder. Likevel sier vi at tilstanden i kroppen hennes er konstant, den er i en homeostatisk tilstand. Nervesystemet er også i en balansert tilstand, og det er koplet til sirkulasjonen av blod og produksjonen av hormoner slik at hjernens tilgang på glukose fra blodet holdes konstant.

Det meste av kommunikasjonen mellom celler og organer skjer ved hjelp av hormonsystemet og nervesystemet. Disse to organsystemene sørger for at beskjeder sendes rundt i kroppen vår, og de er viktige for at cellene i kroppen skal kunne samarbeide. Hormonsystemet er et langsomt system, og beskjedene sendes som hormoner som fraktes med blodet. Nervesystemet reagerer raskt og sender beskjeder ved hjelp av nerveceller.

homeostatisk regulering og samspillet mellom hormon- og nervesystemet

Oppsummert:

Homeostatisk regulering handler om at kroppen holder et stabilt indre miljø. Dette skjer ved hjelp av et samarbeid mellom nervesystemet og hormonsystemet. Nervesystemet gir raske reaksjoner, mens hormonsystemet gir langsiktige justeringer. Sammen sørger de for at kroppen fungerer optimalt uansett hva som skjer rundt oss.

Hva er homeostatisk regulering?

Homeostatisk regulering betyr at kroppen hele tiden prøver å opprettholde en balanse i det indre miljøet, selv om det skjer endringer i det ytre miljøet. Dette gjelder for eksempel:

• Temperatur

• Blodsukker

• Vann- og saltbalanse

• pH-verdi

• Hormonnivåer

Denne balansen er helt nødvendig for at cellene og organene skal kunne fungere normalt.

Hvordan skjer reguleringen?

Den homeostatiske reguleringen skjer hovedsakelig gjennom to systemer som samarbeider tett:

1. Nervesystemet – rask og presis kommunikasjon

2. Hormonsystemet – langsommere og mer langvarig regulering

Nervesystemet:

• Bruker elektriske signaler i nerveceller.

• Reagerer raskt på stimuli, som lys, lyd, temperatur, smerte.

• F.eks.: Når du brenner deg, sender sanseceller beskjed til hjernen, og du trekker hånden unna.

Hormonsystemet:

• Sender kjemiske signaler (hormoner) gjennom blodet.

• Reagerer langsommere, men gir mer varig effekt.

• F.eks.: Når blodsukkeret stiger, gir hjernen beskjed til bukspyttkjertelen om å skille ut insulin.

Sanseceller og samspill mellom systemene:

• Sanseceller oppfatter signaler (som temperatur, trykk osv.).

• Sender informasjon til hjernen via nervesystemet.

• Hjernen tolker signalene og kan aktivere hormonsystemet for å justere kroppens tilstand.

• Eksempel på samspill: Når kroppen trenger mer energi, sier nervesystemet fra til hormonkjertler som skiller ut hormoner som frigjør glukose.

Tilbakemelding og balanse (feedback):

• Når nok hormon er produsert, sier nervesystemet ifra: "Stopp produksjonen".

• Dette er et eksempel på negativ tilbakekobling, som er viktig for å unngå over- eller underproduksjon.

hormonsystemet

Hormonsystemet er relativt langsomt, og beskjedene sendes kjemisk. Signalmolekylene i hormonsystemet er hormonene. Hormonene fraktes via blodet og fester seg til reseptorene på målcellen. Beskjeden blir omsatt til en respons i målcellen.

Hormoner blir produsert i hormonproduserende kjertler som vi kaller endokrine kjertler.

hormoner

hormoner produserer i endokrine kjertler

to typer - fettløslige og vannløslige

Hormoner er kjemiske signalstoffer som blir produsert i endokrine kjertler (som hypofysen, skjoldbruskkjertelen, binyrene m.fl.) og transportert med blodet til målceller andre steder i kroppen. Hormoner sørger for at celler og organer samarbeider for å regulere kroppens indre miljø (homeostase).

typer hormoner

2 typer

fettløslige og vannløslige

fettløslige hormoner

Eksempler: testosteron, østrogen.

Transporteres med hjelp av transportproteiner i blodet.

Kan passere gjennom cellemembranen (grunnet polaritet? oppbygging) og binde seg til reseptorer inni cellen. Kan derfor ikke lagres, produseres ved behov.

Påvirker ofte DNA-et i cellen og setter i gang produksjon av bestemte proteiner.

vannløselige hormoner

Eksempler: insulin, adrenalin, ADH

Løses i blodplasma og transporteres lett i blodet.

Kan ikke krysse cellemembranen, så de binder seg til reseptorer på utsiden av målcellen.

Når hormonet binder seg til reseptoren, starter det en reaksjon inne i cellen, f.eks. enzymproduksjon.

Vannløselige vs fettløselige hormoner

Egenskap	Vannløselige hormoner	Fettløselige hormoner
Transport i blod	Løses direkte i plasma	Trenger transportproteiner
Reseptor	På celleoverflaten	Inne i cellen
Eksempel	Insulin, adrenalin	Testosteron, østrogen
Virkningstid	Rask, kortvarig	Treg, langvarig
Cellens respons	Enzymaktivitet, signalkaskader	Påvirker genuttrykk (DNA)

produksjon og lagring av hormoner

• Hormonene produseres i endokrine kjertler.

• Eksempler:

  • Hypotalamus og hypofyse (styrer andre kjertler)

  • Binyrene (produserer adrenalin, kortisol)

  • Skjoldbruskkjertelen (produserer tyroksin)

  • Bukspyttkjertelen (produserer insulin og glukagon)

  • Testikler/eggstokker (produserer kjønnshormoner)

• Hypotalamus registrerer endringer i kroppen og påvirker hypofysen, som igjen sender signaler til andre kjertler.

• Bare vannløselige kan lagres

transport av hormoner

• Hormoner fraktes med blodet gjennom sirkulasjonssystemet.

• Transporten kan ta fra sekunder til timer, avhengig av hormonets type og avstand til målcellen.

• Fettløselige hormoner trenger transportproteiner, mens vannløselige fraktes fritt i plasma.

målcelle

Hormoner virker bare på målceller – celler som har en reseptor som passer til det aktuelle hormonet.

hormoners virkemåte på målceller

• Hormoner virker bare på målceller – celler som har en reseptor som passer til det aktuelle hormonet.

• Bindingen utløser en cellulær respons, f.eks. aktivering av enzymer, genuttrykk, eller utskillelse av stoffer.

Reseptorer og cellerespons

• En reseptor er et protein som gjenkjenner og binder hormonet.

• Bindingen gir en cellerespons, som kan være:

  • Produksjon av nye proteiner

  • Endret cellemetabolisme

  • Oppstart av celledeling

  • Endring i celleaktivitet

ulike typer hormoner

TSH → skjoldkjertel → tyroksin

LH → eggstokker, testikkler → kjønnshormon

FSH → eggstokker, testikkler → kjønnshormon

ACTH → binyrebark → kortisol

Prolaktin → bryster

Veksthormon → knokler

Oksytosin → bryster

ADH → nyrer

binyremarg → adrenalin

bukspyttkjertel → insulin og glukagon

insulin

Insulin bindes til reseptor i målcellen

Cellerespons:

•Transport av glukose inn i cella økes pga av flere bæreproteiner i cellemembranen

•Aktiverer enzymer som omdanner glukose til glykogen

adrenalin

Adrenalin bindes til reseptorer i målcellen

Cellerespons:

•Øker Ca²⁺-kons i cella

•Hjertemuskelcella trekker seg mer sammen og det pumpes mer blod

• Produseres i binyrene.

• Virker på flere typer målceller, f.eks. i hjerte, lunger og lever.

• Øker puls, blodtrykk og energitilførsel ved stress eller fare.

• Brukes også som medisin ved astmaanfall, fordi det åpner luftveiene.

Eksempler på hormoner, produksjonssted, funksjon og regulering

Produksjonssted / endokrin kjertel	Hormon	Påvirker	Regulert av
Hypotalamus	Oksytocin	Muskler i livmor og vev i bryst under og etter fødsel	Nervesystemet
	Antidiuretisk hormon, ADH	Utskilling av vann i nyrene	Vann- og saltbalansen i blodet
Hypofyse	Veksthormon, GH	Celledeling, vekst i skjelett og muskulatur	Nervesystemet
	Folikkelstimulerende hormon, FSH	Produksjon av sædceller og eggceller	Nervesystemet
	Luteiniserende hormon, LH	Utvikling av testikler og eggstokker	Nervesystemet
Epifyse	Melatonin	Søvn, døgnregulering	Lys/mørke-syklus
Skjoldbruskkjertel	Tyroksin	Metabolisme (stoffskiftet)	Nervesystemet
Binyrer, og noe i hormonproduserende celler i sentralnervesystemet	Adrenalin	Bukspyttkjertel, hjerte (puls øker), luftveier (åpnes - gir større aktivitet)	Nervesystemet
Bukspyttkjertel	Insulin	Lever- og muskelceller: åpner porter i cellene så glukose kan slippe inn og bli lagret som glykogen - blodsukkeret går ned	Glukose i blodet
	Glukagon	Lever- og muskelceller: spalter glykogen til glukose i lever og muskler - blodsukkeret går opp	Glukose i blodet
Eggstokker	Østrogen progesteron (kvinnelige kjønnshormoner)	Utvikling og funksjon av primære og sekundære kjønnstrekk	FSH og LH
Testikler	Testosteron (mannlig kjønnshormon)	Utvikling og funksjon av primære og sekundære kjønnstrekk	FSH og LH
Hormonproduserende celler i nyrene	Erytropoietin, EPO	Produksjon av røde blodceller fra stamceller i beinmargen	Nervesystemet

 

tilbakekobling og homeostatisk regulering

Tilbakekoplingen skjer ved at hormon- og nervesystemet samarbeider.
Gjennom denne reguleringen blir aktiviteten i nervecellene og de hormonproduserende cellene tilpasset behovet i kroppen, og homeostasen blir opprettholdt.

I noen situasjoner trenger vi mye av et hormon, mens vi i andre situasjoner trenger lite eller ingenting. Det er derfor svært viktig at hormonproduksjonen kan reguleres. Reguleringen skjer ved hjelp av en komplisert tilbakekoplingsmekanisme. Disse tilbakekoplingsmekanismene betyr mye for homeostasen. Vi skal se på et eksempel i neste avsnitt.

Hormonproduksjonen reguleres etter behov gjennom en komplisert homeostatisk tilbakekoplingsmekanisme. Hormonene insulin og glukagon blir produsert i bukspyttkjertelen. De regulerer mengden glukose i blodet. Insulin sørger for at glukose lagres som glykogen i lever og muskler. Glukagon sørger for at glykogen blir spaltet til glukose.

Eksempel 1: Melatonin og døgnrytme (tilbakekobling og homeostatisk regulering)

• Hormon: Melatonin (produsert i epifysen/konglekjertelen)

• Funksjon: Regulerer døgnrytme – gjør oss trøtte når det blir mørkt.

• Tilbakekopling:

  • Lysnivå påvirker produksjonen:

    • Mørke → økt melatoninproduksjon

    • Lys → redusert melatoninproduksjon

  • Når det blir lyst igjen om morgenen, demper kroppen produksjonen av melatonin – dette er en negativ tilbakekopling.

• Homeostatisk effekt: Sørger for at søvn og våkenhet skjer til riktige tider (døgnrytme/homeostase)

Eksempel 2: Insulin, glukagon og blodsukkerregulering (tilbakekobling og homeostatisk regulering)

• Hormonene:

  • Insulin: Senker blodsukker – får cellene til å ta opp glukose og lagre det som glykogen.

  • Glukagon: Øker blodsukker – får leveren til å bryte ned glykogen og sende glukose ut i blodet.

• Produksjonssted: Bukspyttkjertelen (β-celler for insulin, α-celler for glukagon)

• Tilbakekopling:

  • Etter måltid:

    • Blodsukkeret øker → insulin produseres → blodsukkeret senkes

    • Når blodsukkeret er lavt nok → insulinproduksjon reduseres

  • Ved faste eller trening:

    • Blodsukkeret synker → glukagon produseres → glukosenivået øker

    • Når blodsukkeret er høyt nok → glukagonproduksjon reduseres

• Homeostatisk effekt: Holder blodsukkeret stabilt – essensielt for hjernefunksjon og kroppens energibalanse

Hormonproduksjonen reguleres etter behov gjennom en komplisert homeostatisk tilbakekoplingsmekanisme. Hormonene insulin og glukagon blir produsert i bukspyttkjertelen. De regulerer mengden glukose i blodet. Insulin sørger for at glukose lagres som glykogen i lever og muskler. Glukagon sørger for at glykogen blir spaltet til glukose.

Eksempel 3: ADH og vannbalanse (tilbakekobling og homeostatisk regulering)

• Hormon: ADH (antidiuretisk hormon, produsert i hypotalamus, utskilles fra hypofysen)

• Funksjon: Regulerer kroppens vannbalanse

• Tilbakekopling:

  • Hvis vannmengden i blodet er lav (og saltkonsentrasjonen høy) → ADH skilles ut

    • ADH gjør at nyrene reabsorberer mer vann → mindre urin → vannmengden i blodet øker

  • Når vannbalansen er gjenopprettet → ADH-produksjon reduseres

• Homeostatisk effekt: Sørger for at kroppens væskenivå og saltbalanse holdes stabil

hormonhermere

Hormonhermere er kjemikalier som likner våre naturlige hormoner.

Vi er omgitt av mange kjemikalier som likner våre naturlige hormoner. De kalles hormonhermere. Kroppen vår klarer ikke å skille naturlige hormoner fra hormonhermere, og hormonhermere vil derfor kunne forstyrre homeostasen. Et eksempel er stoffer som finnes i rengjøringsmidler, maling, lakk, fugemasse og lim. Disse stoffene likner det kvinnelige kjønnshormonet østrogen og har samme virkning som det. Slike hormonhermere gir hanndyr dårligere sædkvalitet og dårlige utviklet testikler og penis. Hormonhermere kan påvirke nervesystemet slik at læreevnen blir redusert. Dette er påvist hos noen dyr, og forskere antar at det også gjel- der mennesket.

Hormonhermereer kjemikalier som likner kroppens naturlige hormoner. Disse stoffene kan binde seg til hormonreseptorer i kroppen og etterligne eller blokkere virkningen av ekte hormoner, som for eksempel østrogen eller testosteron.

Hvordan påvirker hormonhermere kroppen?

• Forveksles med ekte hormoner: Kroppen klarer ikke å skille mellom naturlige hormoner og hormonhermere.

• Forstyrrer homeostasen: De kan forstyrre den hormonelle balansen som kroppen hele tiden prøver å opprettholde (homeostase).

• Eksempel:

  • Mange hormonhermere likner på østrogen (kvinnelig kjønnshormon).

  • De kan finnes i produkter som rengjøringsmidler, lim, lakk, maling og fugemasse.

• Mulige virkninger:

  • Hos hanndyr kan det føre til:

    • Dårlig sædkvalitet

    • Dårlig utvikling av testikler og penis

  • Påvirker nervesystemet:

    • Kan redusere læreevne (påvist hos dyr – forskere tror det kan gjelde mennesker også)

Hvorfor er dette et problem?

• Hormonhermere "lurer kroppen" til å tro at det er nok (eller for mye) av et hormon.

• De kan bryte med kroppens egen regulering (tilbakekopling), og dermed forstyrre utvikling, reproduksjon og adferd.

• Fordi hormonene virker i svært små mengder, kan selv små mengder hormonhermere få stor effekt.

samarbeid i hormonsystemet?

•Nevrotransmitteren noradrenalin skilles ut fra sympatiske nerveceller

•Dette påvirker binyrene som skiller ut adrenalin

•Adrenalin og noradrenalin påvirker hjertemuskelaturen slik at hjertet slår fortere

hypotalamus, bryst og babyer

•Barnets munn påvirker sanseceller i brystet

•Nervesignaler sendes til hypotalamus

•Hypotalamus sender nervesignaler til hypofysen som skiller ut oksytosin

•Oksytosin påvirker melkekjertelceller slik at det skilles ut melk

Nerveceller (nevroner)

En nervecelle (eller nevron) er grunnleggende enhet i nervesystemet og har som oppgave å motta, sende og overføre signaler i form av elektriske impulser og kjemiske signalstoffer (transmittere).

Grunnenheten i nervesystemet er nervecellen. En nervecelle har fire spesialiserte funksjoner:

- å motta informasjon fra miljøet eller kroppen (stimulus) og fra andre nerveceller (nerveimpuls)

- å tolke informasjonen og eventuelt produsere en nerveimpuls

- å lede nerveimpulsen fra den ene til den andre enden av nervecellen

- å overføre nerveimpulsen til en annen nervecelle eller en målcelle, det vil si en muskel eller en kjertel

nerveceller typer

3 typer

motoriske

sensoriske

internevroner

Hovedtyper nerveceller

1. Sensoriske nerveceller

   • Mottar sanseinntrykk fra miljøet (som lys, lyd, berøring, temperatur).

   • Sender signaler inn til sentralnervesystemet.

   • Eksempel: En nervecelle i huden som reagerer på varme.

2. Internevroner

   • Ligger inni hjernen og ryggmargen.

   • Kobler sensoriske og motoriske nerveceller sammen.

   • Bearbeider informasjon og koordinerer svar.

3. Motoriske nerveceller

   • Sender signaler ut fra sentralnervesystemet til muskler eller kjertler.

   • Fører til en respons, f.eks. muskelbevegelse eller utskilling av væsker eller hormoner.

motoriske nerveceller

sender nerveimpulser til muskler eller kjertler.

Fra de motoriske nervecellene går nerveimpulsen videre til målceller. Der skal virkningen komme til uttrykk, for eksempel i celler i muskler eller kjertler.

Sender signaler ut fra sentralnervesystemet til muskler eller kjertler.

Fører til en respons, f.eks. muskelbevegelse eller utskilling av væsker eller hormoner.

sensoriske nerveceller

Disse kaller vi gjerne sanseceller. De mottar informasjon fra miljøet eller kroppen. Sansecellene reagerer på påvirkning i form av lys, varme og kulde, berøring, smak, lukt og hørsel, og de bringer informasjonen videre til internevroner eller motoriske nerveceller i form av en nerveimpuls.

Mottar sanseinntrykk fra miljøet (som lys, lyd, berøring, temperatur).

Sender signaler inn til sentralnervesystemet.

Eksempel: En nervecelle i huden som reagerer på varme.

internevroner

Dette er forbindelsesceller mellom sensoriske nerveceller og motoriske nerveceller. De kan danne et nettverk mellom de sensoriske og motoriske nervecellene.

Ligger inni hjernen og ryggmargen.

Kobler sensoriske og motoriske nerveceller sammen.

Bearbeider informasjon og koordinerer svar.

Oppbygning av en nervecelle

Nerveceller består av dendritter, cellekropp, akson og aksonende. Isolasjon i form av myelin rundt nervecellene sørger for at signalene går svært raskt. Signalet går alltid bare én vei: fra dendrittene via cellekroppen til aksonenden.

En nervecelle består av:

1. Dendritter

   • Små utløpere som mottar signaler fra andre nerveceller eller fra sanseceller.

   • Kan være mange (opptil 1000) per celle.

2. Cellekropp (soma)

   • Inneholder cellekjernen og andre organeller.

   • Tolker signalene som kommer inn via dendrittene.

   • Bestemmer om signalet skal sendes videre.

3. Akson

   • En lang utløper som leder signalet bort fra cellekroppen.

   • Det finnes bare ett akson per nervecelle.

   • Kan være over 1 meter langt.

4. Myelin og gliaceller

   • Mange aksoner er omgitt av myelin, som er et fettlag laget av gliaceller.

   • Myelin øker hastigheten på signalet (opp til 100 m/s).

   • Myelinet er ikke sammenhengende – det finnes ranvierske innsnevringer som signalet «hopper» over og gjør det raskere.

5. Aksonende (synapseterminaler)

   • Her avsluttes signalet og sendes videre til neste celle.

   • Inneholder små blærer med transmittere (signalstoffer).

Dendritter

Små utløpere som mottar signaler fra andre nerveceller eller fra sanseceller.

Kan være mange (opptil 1000) per celle.

Cellekropp (soma)

Inneholder cellekjernen og andre organeller.

Tolker signalene som kommer inn via dendrittene.

Bestemmer om signalet skal sendes videre.

Akson

En lang utløper som leder signalet bort fra cellekroppen.

Det finnes bare ett akson per nervecelle.

Kan være over 1 meter langt.

Myelin og gliaceller

Mange aksoner er omgitt av myelin, som er et fettlag laget av gliaceller.

Myelin øker hastigheten på signalet (opp til 100 m/s).

Myelinet er ikke sammenhengende – det finnes ranvierske innsnevringer som signalet «hopper» over og gjør det raskere.

Aksonende (synapseterminaler)

Her avsluttes signalet og sendes videre til neste celle.

Inneholder små blærer med transmittere (signalstoffer).

Hvordan fungerer signaloverføringen?

1. Nerveimpuls (elektrisk signal)

   • Starter i dendrittene og beveger seg langs aksonet.

   • Skyldes ladningsforskjeller over cellemembranen.

   • Veldig raskt – millisekunder.

2. Synapse og transmittere (kjemisk signal)

   • Når nerveimpulsen når aksonenden, frigjøres transmittere i synapsen.

   • Transmittere (f.eks. adrenalin) binder seg til reseptorer på neste celle.

   • Signalet overføres til neste nervecelle eller målcelle (muskel/kjertel).

   • Transmitterne brytes raskt ned etterpå for å unngå at signalet fortsetter unødvendig.

transmittere

Nervesystemet er raskt og sender beskjeder både kjemisk og via elektriske ladninger. Signalmolekylene i nervesystemet er transmitterne. Signalmolekylene fester seg på en annen nervecelle eller målcellen, og dermed blir beskjeden overført videre.

Transmittere er signalmolekyler som virker når en nerveimpuls skal overføres videre fra én nervecelle til en annen eller fra en nervecelle til målcellen. Transmittermolekylene blir overført fra en nervecelle via et mellomrom, en kløft, til den neste nervecellen. Det gjør at impulsen går videre. Transmitterne binder seg til reseptorer på cellen. Nervecellene kontrollerer blant annet sanseinntrykk og raske muskelsammentrekninger i hjertet, derfor må nervesystemet virke raskt. Hormoner kan også påvirke muskelsammentrekninger, men ikke så raskt som nervesystemet. I motsetning til hormoner brytes transmittere raskt ned etter at nerve- impulsen er overført. Transmitteren må brytes raskt ned, slik at nerve- cellene ikke fortsetter å sende impulser i det uendelige, og er klar til å ta imot nye beskjeder.


Noen forskere regner transmittere som hormoner fordi de er signalmolekyler som produseres i en celle og fraktes videre til en målcelle der de gir en reaksjon. Todelingen av kommunikasjonen i kroppen i et nervesystem og et hormonsystem er derfor ikke helt enkel eller opplagt. Et eksempel er stoffet adrenalin. Det blir regnet som et hormon når det i forbindelse med stress eller redsel produseres i binyrene, og deretter blir fraktet med blodet til målcellene. Men adrenalin blir også frigjort fra nerveceller Da regnes det som en transmitter. I begge tilfellene er virkningen av adrenalinet en alarmberedskap i kroppen. Pulsen øker, og luftveiene åpnes slik at kroppen får mer oksygen, og mer blod pumpes ut i musklene.

transmittere vs hormoner

• Transmittere virker raskt og lokalt, og brytes fort ned.

• Hormoner virker langsommere og via blodet, men noen stoffer (som adrenalin) kan være begge deler, avhengig av hvor de produseres.

membranpotensialet

Det er en ladningsforskjell mellom utsiden og innsiden av celle- membranen. Denne ladningsforskjellen kaller vi et membranpotensial. Vi skiller mellom hvilepotensial og aksjonspotensial i nervecellen.

Hvis vi stikker en tynn elektrode koplet til et voltmeter inn i en hvilken som helst celle, kan vi måle en forskjell i spenningen, en ladningsforskjell, mellom utsiden og innsiden av cellemembranen. Denne ladningsforskjellen kaller vi et membranpotensial. Det oppstår en ladningsforskjell fordi fordelingen av positive og negative ioner er ulik inni og utenfor cellen. Membranpotensialet er helt nødvendig for transporten av polare og upolare stoffer gjennom cellemembranen i alle celler. I de fleste celler er membranpotensialet tilnærmet konstant. For nerveceller er membranpotensialet i en celle som hviler, forskjellig fra membranpotensialet i en celle som sender nerveimpulser, en celle i aksjon. I hvilende tilstand kaller vi membranpotensialet et hvilepotensial. I en celle som er i aksjon, kaller vi membranpotensialet et aksjonspotensial.

hvilepotensiale

•Spenningspotensiale mellom ut- og innsiden av cella

•Ca. -70 mV

Ved hvilepotensial er ladningsforskjellen mellom innsiden og utsiden av cellemembranen ca. -70 mV. Denne ladningsforskjellen opprettholdes av natrium-kalium-pumpen, som aktivt pumper ioner når cellen hviler.

• Når en nervecelle ikke sender signal, er innsiden av cellen negativ og utsiden positiv. Dette skaper en spenning på ca. -70 mV, kalt hvilepotensial.

Natrium-kalium-pumpa

• Natrium-kalium-pumpa er et protein som aktivt pumper:

  • 3 Na⁺ (natriumioner) ut

  • 2 K⁺ (kaliumioner) inn

  • Dette krever ATP (energi) og opprettholder ladningsforskjellen.

• Noen K⁺-ioner lekker ut passivt, og store, negative proteiner inni cellen bidrar også til at innsiden forblir negativ. (Det lekker hele tiden passivt positive ioner gjennom cellemembranen ved diffusjon når nervecellen hviler. Disse ionene må pumpes aktivt tilbake for å opprettholde hvilepotensialet.)

Hvile er altså energikrevende. Fordi det blir flere K+-ioner inni cellen enn utenfor, vil noen K+-ioner diffundere, altså slippe passivt ut. Denne diffusjonen skjer gjennom et annet protein enn det som utgjør natrium-kalium-pumpen. Selv om det er flere Na+-ioner utenfor enn inni cellen, vil de - fordi de er for store - stort sett ikke kunne diffundere inn. Årsaken til at Na+-ionene er for store til å kunne diffundere inn i særlig grad, er at Na+-ionene danner bindinger med vann- molekyler. K+

Inni cellen finnes også negativt ladede proteiner som er for store til å kunne passere gjennom cellemembranen. De vil derfor stort sett holde seg inni cellens cytoplasma og bidra til å opprettholde hvilepotensialet. Figuren viser ulike transportproteiner: proteinene som danner natrium-kalium- pumpen, og proteinene som danner porter for K+-ioner som diffunderer ut.

aksjonspotensiale

•Ionekanaler (Na⁺) åpnes ved en terskelverdi – ca. 60 mV

•Na⁺ strømmer inn i cella og spenningspotensialt endres

•K⁺-kanaler åpnes og K⁺ strømmer ut av cella

En nerveimpuls starter ved påvirkning av nervecellen. Da slippes positive ioner inn i cytoplasmaet. Innsiden blir et kort øyeblikk positiv i forhold til utsiden. Det kaller vi et aksjonspotensial. Denne ladningsforskjellen forflytter seg langs nervecellen.

• Når cellen påvirkes (stimuleres), åpnes spesielle Na⁺-kanaler.

  • Na⁺ strømmer inn, innsiden blir plutselig positiv → dette kalles aksjonspotensial.

• Det skjer som en bølge langs nervecellen:

  1. Na⁺ strømmer inn (positiv innside).

  2. Naboområder påvirkes → nye kanaler åpnes.

  3. Kort etter åpnes K⁺-kanaler, og K⁺ strømmer ut → innsiden blir negativ igjen.

• Dette "vandrer" langs aksonet og er selve nerveimpulsen.

Det korte øyeblikket transportproteinene for Na* er åpne, følges umiddelbart av at egne transportproteiner for K+ åpnes, og K+-ioner slippes passivt ut gjennom cellemembranen. K+-ionene slipper imidlertid ikke i gjennom like raskt som Na*-ionene. Derfor forblir innsiden positiv et lite øyeblikk. Ladningsforskjellen mellom innsiden og utsiden gjenopprettes deretter, og transportproteinene lukker seg. Selv om innsiden igjen er negativ og utsiden positiv, finnes det nå mange Nat-ioner på innsiden og K+-ioner på utsiden. Natrium-kalium-pumpen begynner derfor å trans- portere ioner aktivt gjennom cellemembranen og gjenoppretter slik ione- balansen ved hvilepotensialet

1. Hvile: Ladningen inni en nervecelle er negativ i forhold til ladningen utenfor, som er positiv. Na+ blir pumpet ut.

2. Aksjon: Nervecellen stimuleres (1), og Na+-ioner diffunderer inn i cellen i område a. Da blir cellemembranen positiv på innsiden i dette området.

3. Ladningsforskjell mellom det positive området a og det negative området b fører til at transport- proteiner i cellemembranen i område b åpner seg.

4. Det strømmer Na+-ioner inn gjennom cellemembranen i område b samtidig som det passivt pumpes positive K+-ioner ut fra område a.

5 Område a blir negativt, mens område b blir positivt.

6. Ladningsforskjellen mellom utsiden og innsiden forflytter seg. Denne forflytningen er en nerveimpuls.

nerveledning

•Forplantning av aksjonspotensial langs aksonet

•Retningsbestemt

gliaceller

•Produserer myelin

•Øker hastighet på nerveledningen

•120 m/s med myelin

•2 m/s uten myelin

•Isolerer og beskytter cella

Funksjonen til myelin (gliaceller)

• Aksonet er kledd med myelin, som fungerer som isolasjon.

• Mellomrommene uten myelin kalles ranvierske innsnevringer.

• Aksjonspotensialet hopper fra innsnevring til innsnevring → raskere signaloverføring enn om det gikk jevnt langs hele aksonet.

Terskelverdi

For at en påvirkning skal resultere i en nerveimpuls, må ladningsforskjellen nå en terskelverdi større enn -55 mV. Nervecellen mottar hemmende og stimulerende nerveimpulser, og summen av disse avgjør om nerveimpulsen blir sendt videre.

• For at et aksjonspotensial skal starte, må stimuli nå en terskelverdi på -55 mV.

• Under dette skjer det ingen impuls.

• Nervecellen mottar både stimulerende og hemmende signaler.

  • Summen avgjør om terskelen nås.

En nervecelle er i kontakt med opptil ti tusen andre nerveceller som påvirker den. Siden nervecellen mottar informasjon i form av nerveimpulser om både å sende videre (stimulere) og stoppe (hemme) et signal, avgjør summen av denne informasjonen om aksjonspotensialet passerer terskelverdien og dermed blir sendt videre. Jo flere stimulerende nerveimpulser nervecellen mottar, desto flere Na+-transportproteiner blir det åpnet i cellemembranen, og Na+ lekker inn i celler. Hemmende nerveimpulser gjør at det kan lekke flere K+-ioner ut av cellen. Dermed blir det vanske- ligere å nå aksjonspotensialet. Slik er nervesystemet tilpasset til ikke å reagere på alle typer stimuli uansett styrke på dem. Det er for eksempel en grense for hvor svak en lyd kan være hvis vi skal registrere den.

synapse

•Overgang mellom aksonende og mottakercelle

•Aksjonspotensialet åpner Ca²⁺-kanaler

•Ca²⁺ starter eksocytose av nevrotransmittere

•Nevrotransmittere binder seg til reseptorer på mottakercella

Synapse og eksocytose av transmittere

• Når impulsen når aksonenden:

  • Blærer med transmittere (kjemiske signalstoffer) frigjøres via eksocytose.

  • De fester seg til reseptorer på neste celle og utløser ny impuls.

• Dette krever energi og styres nøyaktig.

• Eksempel på transmitter: acetylkolin → virker ulikt på muskler og hjertet.

  Når nerveimpulsen kommer til en aksonende, må den «hoppe over>> en kløft, en synapse, fra aksonenden i den ene nervecellen til dendritten i den neste nervecellen eller en annen målcelle. I aksonenden blir de kjemiske signalmolekylene, transmitterne, oppbevart i blærer i cytoplasmaet. Signaloverføringen skjer ved at ladningsendringene får disse blærene til å tømme transmitterne ut av cellen ved eksocytose og over i synapsen. Reaksjonen er energikrevende, og i aksonenden sørger derfor mange mitokondrier for energiproduksjon i form av ATP. Transmittermolekylene fester seg et kort øyeblikk til reseptorene på den neste nervecellen og får denne cellen til å slippe natriumioner gjennom transportproteiner og inn i cellen. Dermed blir det skapt et nytt aksjonspotensial som transporteres videre. Dersom den neste cellen i koplingen ikke er en nervecelle, men for eksempel en muskelcelle, kan reaksjonen på at transmitteren fester seg til reseptoren på muskelcellen, være at muskelen begynner å trekke seg sammen.

  (Noen av transmitterne blir ikke brutt ned, men blir sendt tilbake inn i aksonenden, der de blir resirkulert. Impulsoverføringen mellom to nerveceller skjer i synapsen, der nerveimpulsen sørger for å tømme transmitterblærene.)

Acetylkolin og GABA

•Acetylkolin binder seg til Na⁺-kanaler og gjør at disse åpnes

•Stimulerende synapse

•

•GABA binder seg K⁺- og Cl^—kanaler, som gjør spenningspotensialet mer negativt

•Hemmende synapse

Ulike nerveceller i kroppen produserer ulike transmittere. Transmittere kan også ha ulik virkning avhengig av hva slags målcelle de fester seg til. Et eksempel er acetylkolin, en transmitter som er viktig i hjernen og mellom motoriske nerveceller og muskler. Avhengig av hva slags målceller acetylkolin fester seg til, er virkningen svært forskjellig. Acetylkolin får skjelettmuskler til å trekke seg kraftig sammen, men den får musklene i hjertet og rundt blodårer til å slappe av.

Én bestemt transmitter kan bare feste seg til én bestemt reseptor. De passer sammen som en nøkkel i en lås. Slik styres veiene for overføring av nerveimpulser i nervesystemet. Etter impulsoverføringen må transmitteren brytes raskt ned eller transporteres tilbake til nervecellen den kom fra. Enzymer i synapsen kan bryte ned transmitteren når beskjeden er overført.


All påvirkning av nerveceller skjer som beskrevet ovenfor. Påvirkning, forflytning av et aksjonspotensial og overføring mellom akson og målcelle skier alltid som en kombinasjon av ionebevegelse og transmitteroverføring. Hvordan vi opplever påvirkningen, avhenger av hvor mange nerveceller som reagerer, og hvor mange nerveimpulser som blir sendt. For eksempel vil et lite kuttsår påvirke færre nerveceller og sende færre nerveimpulser per sekund enn en større skade. Tallet på nerveimpulser per sekund, frekvensen, kan variere og dermed avgjøre om smerten opp- leves som sterk eller svak. Hver nerveimpuls har samme styrke. Svak smerte skyldes få nerveimpulser per sekund, det vil si lav frekvens. Sterk smerte skyldes flere nerveimpulser per sekund. det vil si høyere frekvens

Acetylkolin

•Acetylkolin binder seg til Na⁺-kanaler og gjør at disse åpnes

•Stimulerende synapse

Ulike nerveceller i kroppen produserer ulike transmittere. Transmittere kan også ha ulik virkning avhengig av hva slags målcelle de fester seg til. Et eksempel er acetylkolin, en transmitter som er viktig i hjernen og mellom motoriske nerveceller og muskler. Avhengig av hva slags målceller acetylkolin fester seg til, er virkningen svært forskjellig. Acetylkolin får skjelettmuskler til å trekke seg kraftig sammen, men den får musklene i hjertet og rundt blodårer til å slappe av.

GABA

•GABA binder seg K⁺- og Cl^—kanaler, som gjør spenningspotensialet mer negativt

•Hemmende synapse

Lege- og rusmidlers påvirkning i synapser

• Legemidler og rusmidler kan påvirke synapsene på flere måter:

  • Etterligne eller blokkere transmittere.

  • Hindre nedbrytning eller gjenopptak.

• Eksempler:

  • Morfin og heroin: Binder seg til smertelindrende reseptorer → gir velvære, men reduserer kroppens egen endorfiner.

  • Cannabis: Binder seg til reseptorer som styrer sult, smerte og velvære.

  • Tilvenning/adaptasjon: Man merker ikke klær etter en stund fordi reseptorene slutter å sende signaler.

nervesystemet hos mennesker - oversikt

Hva er sentralnervesystemet?

Sentralnervesystemet (SNS) er den delen av nervesystemet som består av:

• Hjernen

• Ryggmargen

SNS er "kontrollsenteret" i kroppen, og det står for behandling og tolkning av informasjon som kommer fra kroppen og omgivelsene, og for å sende ut kommandoer.

Sentranlervesystemet (SNS)

Ryggmargen

Hjernen

•Storhjernen

•Mellomhjernen

•Lillehjernen

•Hjernestammen

Hoveddelene av sentralnervesystemet:

1. Hjernen

Hjernen ligger inne i kraniet, beskyttet av tre hjernehinner og væske (cerebrospinalvæske) som demper støt. Den bruker ca. 25 % av kroppens totale energiforbruk og består av flere hoveddeler med ulike funksjoner:

• Storhjernen

  • Den største delen av hjernen.

  • Delt i to halvdeler (hemisfærer) som er forbundet med hjernebjelken.

  • Styrer tenkning, hukommelse, språk, sanser, følelser, viljestyrt bevegelse og kompleks atferd.

  • Venstre hjernehalvdel styrer språk, logikk, osv., mens høyre er mer kreativ og skapende.

• Mellomhjernen

  • Regulerer kroppens indre balanse (homeostase).

  • Inneholder hypotalamus (regulerer temperatur og stoffskifte).

  • Inneholder hypofysen, som produserer viktige hormoner.

• Midthjernen

  • Liten del som ligger mellom storhjernen og den forlengede marg.

  • Filtrerer sanseinntrykk, slik at du kan konsentrere deg.

  • Ansvarlig for automatiske reaksjoner, som å skvette ved plutselige lyder.

• Lillehjernen

  • Ligger bak/bakunder storhjernen.

  • Koordinerer bevegelser og balanse.

  • Lagrer motorisk læring, som for eksempel å gå og sykle.

  • Samarbeider med balanseorganet i det indre øret via balansenerven.

• Den forlengede marg

  • Forbinder hjernen med ryggmargen.

  • Styrer livsviktige funksjoner som pust, blodtrykk og fordøyelse.

  • Her krysser nervene, slik at høyre hjernehalvdel kontrollerer venstre side av kroppen og omvendt.

Disse tre delene – mellomhjernen, midthjernen og den forlengede marg – kalles hjernestammen, som kontrollerer mange automatiske funksjoner og forbinder resten av hjernen med kroppen.

2. Ryggmargen

• Ligger beskyttet inne i ryggsøylen.

• Er en bunt med nerveceller omtrent på tykkelse med en lillefinger.

• Forbinder hjernen med resten av kroppen via det perifere nervesystemet.

• Sender signaler fram og tilbake mellom hjernen og kroppen.

• Har også egne reflekssentre.

hjernen

Hjernen ligger inne i kraniet, beskyttet av tre hjernehinner og væske (cerebrospinalvæske) som demper støt. Den bruker ca. 25 % av kroppens totale energiforbruk og består av flere hoveddeler med ulike funksjoner (storhjernen, mellomhjernen, lillehjernen, den forlengede marg osv)

storhjernen

•Hjernebark (grå substans) og hvit substans

•Vesentlig større enn hos andre dyr

•Hukommelse, sanser, læring, følelse, snakking m.m.

•Venstre halvdel er dominerende, med områder som bl.a.
kontrollerer bevegelse, følelser, språk, aggresjon

•Høyre halvdel er den kreative

•De to halvdelene er forbundet gjennom hjernebjelken

• Storhjernen

  • Den største delen av hjernen.

  • Delt i to halvdeler (hemisfærer) som er forbundet med hjernebjelken.

  • Styrer tenkning, hukommelse, språk, sanser, følelser, viljestyrt bevegelse og kompleks atferd.

  • Venstre hjernehalvdel styrer språk, logikk, osv., mens høyre er mer kreativ og skapende.

mellomhjernen

•Regulerer homøostasen, sult- og metthetsfølelse
og seksuelle følelser

•Filtrerer sanseinntrykk

•Hypotalamus er den nedre delen av mellomhjernen (regulering
av stoffskifte og temperatur)

•Viktig bindeledd mellom nerve- og hormonsystemet

•Hypofysen (hormoner, bl.a. ADH og oksytocin)

• Mellomhjernen

  • Regulerer kroppens indre balanse (homeostase).

  • Inneholder hypotalamus (regulerer temperatur og stoffskifte).

  • Inneholder hypofysen, som produserer viktige hormoner.

lillehjernen

Motorisk aktivitet, bevegelse og balanse

• Lillehjernen

  • Ligger bak/bakunder storhjernen.

  • Koordinerer bevegelser og balanse.

  • Lagrer motorisk læring, som for eksempel å gå og sykle.

  • Samarbeider med balanseorganet i det indre øret via balansenerven.

den forlengede marg

•Bindeleddet mellom hjernen og ryggmargen

•Områder som kontrollerer fordøyelse og blodomløp

• Den forlengede marg

  • Forbinder hjernen med ryggmargen.

  • Styrer livsviktige funksjoner som pust, blodtrykk og fordøyelse.

  • Her krysser nervene, slik at høyre hjernehalvdel kontrollerer venstre side av kroppen og omvendt.

Hjernestammen

Disse tre delene – mellomhjernen, midthjernen og den forlengede marg – kalles hjernestammen, som kontrollerer mange automatiske funksjoner og forbinder resten av hjernen med kroppen.

Ryggmargen

• Ligger beskyttet inne i ryggsøylen.

• Er en bunt med nerveceller omtrent på tykkelse med en lillefinger.

• Forbinder hjernen med resten av kroppen via det perifere nervesystemet.

• Sender signaler fram og tilbake mellom hjernen og kroppen.

• Har også egne reflekssentre.

hovedfunksjonene til deler av SNS - oversikt

Refleksbuer

Hva er en refleksbue?

En refleksbue er en rask og automatisk reaksjon som skjer uten at signalet først går til hjernen. Det gjør at kroppen kan reagere lynraskt på farer eller plutselige hendelser, som for eksempel smerte eller slag.

Hvordan fungerer en refleksbue?

En refleksbue består av:

1. Sensorisk nervecelle (sansecelle) – fanger opp en påvirkning (som smerte eller trykk).

2. Forbindelsescelle (internevron) – finnes i noen refleksbuer, ligger i ryggmargen og kobler signalet videre.

3. Motorisk nervecelle – sender signalet til en muskel eller kjertel (målcellene) slik at du får en reaksjon.

Viktig: Signalene går ikke opp til hjernen først, derfor går det raskt.

Eksempler på refleksbuer

• Knerefleks:

  • Når legen slår under kneskålen, registrerer en sensorisk nervecelle dette og sender signalet rett til ryggmargen.

  • Der blir signalet sendt direkte til en motorisk nervecelle, som gjør at lårmuskelen trekker seg sammen → beinet spretter opp.

• Smerterefleks (f.eks. brenne hånden):

  • Du berører et varmt stearinlys.

  • Sensoriske nerveceller sender smertesignal til ryggmargen.

  • I ryggmargen kobles signalet raskt over til en motorisk nervecelle (noen ganger via en forbindelsescelle).

  • Motorisk nervecelle aktiverer muskelen i armen → du trekker hånden bort før du rekker å tenke.

Hvorfor har vi refleksbuer?

• De gjør at kroppen kan reagere ekstremt raskt, uten å vente på signalbehandling i hjernen.

• Dette er viktig for å beskytte kroppen mot skade (f.eks. brannsår, fall osv.).

Eksempler på refleksbuer - Knerefleks

• Når legen slår under kneskålen, registrerer en sensorisk nervecelle dette og sender signalet rett til ryggmargen.

• Der blir signalet sendt direkte til en motorisk nervecelle, som gjør at lårmuskelen trekker seg sammen → beinet spretter opp.

Eksempler på refleksbuer - Smerterefleks (f.eks. brenne hånden)

Du berører et varmt stearinlys.

Sensoriske nerveceller sender smertesignal til ryggmargen.

I ryggmargen kobles signalet raskt over til en motorisk nervecelle (noen ganger via en forbindelsescelle).

Motorisk nervecelle aktiverer muskelen i armen → du trekker hånden bort før du rekker å tenke.

det perifere nervesystemet (PNS) - kort

•Det sensoriske nervesystemet

•Det motoriske nervesystemet

•Somatisk (viljestyrt)

•Autonomt

•Parasympatisk – hvile

•Sympatisk – «fight/flight»

Det perifere nervesystemet (PNS)

Det perifere nervesystemet er alt i nervesystemet utenfor hjernen og ryggmargen. Det har som hovedoppgave å overføre informasjon mellom kroppen og sentralnervesystemet (SNS = hjernen og ryggmargen).

PNS deles inn i:

A. Sensorisk nervesystem

• Fører informasjon fra sanseorganer og sanseceller til SNS.

• Eks: Når du brenner deg, går signalet fra fingeren til ryggmargen/hjernen.

B. Motorisk nervesystem

• Fører beskjeder fra SNS ut til muskler og organer.

• Delt i to:

  • Somatisk nervesystem:

    • Viljestyrt.

    • Styrer bevegelse i skjelettmuskler (gå, løfte armen, snakke).

  • Autonomt nervesystem:

    • Ikke viljestyrt.

    • Styrer indre organer som hjerte, tarmer, luftveier.

    • Delt i:

      • Sympatisk: «Kamp eller flukt» – aktiverer kroppen i stress/beredskap.

      • Parasympatisk: «Hvile og fordøyelse» – roer ned kroppen.

det sensoriske nervesystemet

del av det PNS

Det sensoriske nervesystemet leder signaler fra sanseceller og sanseorganer til sentralnervesystemet (SNS).

• Fører informasjon fra sanseorganer og sanseceller til SNS.

• Eks: Når du brenner deg, går signalet fra fingeren til ryggmargen/hjernen.

det motoriske nervesystemet

del av det PNS

deles inn i somatisk (viljestyrt) og autonomt

• Fører beskjeder fra SNS ut til muskler og organer.

• Delt i to:

  • Somatisk nervesystem:

    • Viljestyrt.

    • Styrer bevegelse i skjelettmuskler (gå, løfte armen, snakke).

  • Autonomt nervesystem:

    • Ikke viljestyrt.

    • Styrer indre organer som hjerte, tarmer, luftveier.

    • Delt i:

      • Sympatisk: «Kamp eller flukt» – aktiverer kroppen i stress/beredskap.

      • Parasympatisk: «Hvile og fordøyelse» – roer ned kroppen.

det somatiske nervesystemet

viljestyrt

del av det motoriske nervesystemet i PNS

Det somatiske nervesystemet kontrollerer viljestyrte, frivillige bevegelser. Da bestemmer vi hvordan vi vil bruke muskler som er koplet til skjelettet.

• Viljestyrt.

• Styrer bevegelse i skjelettmuskler (gå, løfte armen, snakke).

det autonome nervesystemet

del av det motoriske nervesystemet i PNS

Det autonome nervesystemet kontrollerer ubevisste reaksjoner i kjertler og muskulatur i indre organer, som i fordøyelseskanalen, urinblæren, hjertet, blodårene, luftveiene og livmoren. Alt som skjer i det autonome nervesystemet, skjer uavhengig av viljen.

deles inn i parasympatisk - hvile, og sympatisk - fight og flight

Disse to nervesystemene kontrollerer kroppens indre på to motsatte måter.

• Autonomt nervesystem:

  • Ikke viljestyrt.

  • Styrer indre organer som hjerte, tarmer, luftveier.

  • Delt i:

    • Sympatisk: «Kamp eller flukt» – aktiverer kroppen i stress/beredskap.

    • Parasympatisk: «Hvile og fordøyelse» – roer ned kroppen.

det parasympatiske nervesystemet

hvile

del av det autonome, som er del av det motoriske som er del av det PNS

I det parasympatiske nervesystemet går det nerver til de samme organene. De parasympatiske nervene sørger for hvile og avslapning. Da går pulsen ned, og blod blir transportert fra muskler og hud til fordøyelses- organene. Det kan skje hvis du plutselig forstår at du slipper lekseprøven fordi du må gå på et elevrådsmøte i stedet.

Parasympatisk: «Hvile og fordøyelse» – roer ned kroppen.

det sympatiske nervesystemet

fight or flight

del av det autonome, som er del av det motoriske som er del av det PNS

Det sympatiske nervesystemet forbereder kroppen til aksjon eller beredskap ved at blodtilførselen til hjertet økes, luftveiene åpnes for økt oksygenopptak, og pupillene utvides slik at mer lys trenger inn i øynene.

Sympatisk: «Kamp eller flukt» – aktiverer kroppen i stress/beredskap.

parasympatisk vs sympatisk nervesystem - oversikt

Hypotalamus og hypofyse: Koblingen mellom nervesystem og hormonsystem

• Hypotalamus er en del av hjernen som styrer hypofysen, som er en hormonproduserende kjertel (styrer altså hormonproduksjonen i hypofysen).

• Disse to:

  • Binder nervesystemet og hormonsystemet sammen.

  • Hypotalamus bruker nerveceller til å kontrollere hormonproduksjonen.

  • Hypofysen skiller ut hormoner som påvirker mange organer i kroppen.

• F.eks. i en stressituasjon vil nervesystemet aktivere binyrene, som frigjør adrenalin → dette er både et hormon og en nevrotransmitter.

Hypotalamus er det overordnede senteret for hormonsystemet. Hypotalamus har nerveceller som kontrollerer transport og frigjøring av hormoner i tillegg til hormonproduserende celler. I hypofysen finnes nerveceller og hormonproduserende celler. Hypofysen fungerer dessuten som lagrings- plass for flere hormoner som blir produsert i hypotalamus. Dermed utgjør hypotalamus og hypofysen både en del av nervesystemet, og de er endokrine kjertler. Hormoner kan også påvirke nervesystemet. Kjønnshormoner kan for eksempel påvirke hjerneaktiviteten og produksjonen av transmittere, og de kan påvirke humøret.

Det finnes forbindelser som både blir produsert av nerveceller og i endokrine kjertler, og som derfor er både transmittere og hormoner. Eksempler er adrenalin (se side 316), serotonin og dopamin.

Nerveceller kan kontrollere hormonproduksjonen, og hormoner kan påvirke nervesystemet. De to organsystemene er koplet sammen.

sansene

Mennesket har fem sanser (syn, hørsel, lukt, smak og berøring) og fem ulike typer sansereseptorer.

Sansene er en del av nervesystemet og gjør at vi oppfatter verden rundt oss. Hver sans har spesialiserte reseptorer som reagerer på ulike stimuli.

Når en reseptor blir stimulert, sendes en nerveimpuls via sensoriske nerver til hjernen, hvor signalet blir tolket og bevisst oppfattet.

Sansene utgjør ikke et eget organsystem, men er en del av nervesystemet og en spesialisering av deler av det - de delene som har med å se, lukte, smake, føle og høre å gjøre. Utenpå og inni kroppen har vi sensoriske nerveceller, sanseceller, med sansereseptorer på overflaten. Sansereseptorene reagerer når de blir påvirket, for eksempel av varme, og informasjonen sendes videre i nervesystemet. Vi mennesker har fem sanser. Fem ulike typer sansereseptorer reagerer på de forskjellige formene for påvirkning. Noen av sansereseptorene finnes i flere av sanseorganene. De fleste sansecellene er plassert i sanseorganene, men de finnes også andre steder i kroppen.

Forskjellige sansereseptorer reagerer på ulike stimuli. Hver enkelt sanse- celle kan bare reagere på én type stimuli. En påvirkning av sansereseptoren setter i gang en nerveimpuls, som ledes fra den sensoriske nervecellen via andre nerveceller til storhjernebarken. Synssenteret ligger i bakhodet, i storhjernebarken rett ovenfor lillehjernen. Synsinntrykkene blir bearbeidet der. Nye synsinntrykk blir i hukommelsessenteret blandet med gamle inntrykk og bearbeidet i storhjernebarken. Når du ser en hund, blir flere sanseceller i øyet påvirket. Den samlede informasjonen blir tolket som «hund» når den kommer til hjernens synssenter og videre til hukommelsessenteret. Vilkåret for det er at du har sett en hund før, og at informasjonen om dette er lagret. I prinsippet virker sansecellene likt i alle sanseorganer. Beskrivelser av alle sansene våre finner du på nettsidene til denne boka.

Reseptor	Sanseorgan(er)	Sanseopplevelse	Stimuli den reagerer på
Mekanoreseptor	Øre, hud, muskler, blodårer	Hørsel, berøring, balanse	Mekanisk påvirkning (trykk, bevegelse, lyd)
Kjemoreseptor	Nese, munn, blodårer	Lukt, smak	Kjemiske stoffer (gasser, matmolekyler)
Termoreseptor	Hud, hjerne	Temperaturfølelse	Varme og kulde
Fotoreseptor	Øye	Syn	Lys
Smertereseptor	Hele kroppen	Smerte	Skadelig påvirkning (sterk varme, kutt, slag osv.)