1/8
Looks like no tags are added yet.
Bindingsforholdene i alkener og alkyner
Alkener:
Karbonatomene i C=C er sp²-hybridiserte
Hvert karbonatom har tre sp²-hybridiserte orbitaler og én gjenværende uhybridisert p-orbial
De tre sp²-hybridiserte orbitalene → 3 σ-bindinger:
1 σ-binding mellom karbonatomene
2 σ-bindinger til to hydrogenatomer
Den gjenværende, uhybridiserte p-orbitalen → 1 π-binding:
Overlapper sidelengs, over og under den internukleære aksen
Selve dobbeltbindingen består av: 1σ + 1π
Geometrien til de tre sp²-orbitalene - Trigonal-planar (120° bindingsvinkel).
Alkyner:
Karbonatomene i trippelbindingen er sp-hybridiserte
Hvert karbonatom har to sp-hybridiserte orbitaler og to gjenværende uhybridiserte p-orbitaler:
De to sp-hybridiserte orbitalene → 2 σ-bindinger:
1 σ-binding mellom karbonatomene
1 σ-binding til ett H-atom hver
De to gjenværende uhybridiserte p-orbitalene→ 2 π-bindinger:
1 π-binding over og under aksen
1 π-binding sidevis
Selve trippelbindingen består av: 1σ + 2π
Geometrien til de to sp-orbitalene: Lineær (180° bindingsvinkel)

Kjemisk reaktivitet og bindingslengde
Kjemisk reaktivitet:
π-bindinger er mer kjemisk reaktive enn σ-bindinger, noe som forklares gjennom termodynamiske og kinetiske forhold
Bindingslengde:
Når bindingsordenen (enkelt → dobbelt → trippelt) øker, øker den bindende elektrontettheten mellom atomkjernene. Dette gir sterkere binding og kortere likevektsavstand.
Selv om en dobbeltbinding er stereke totalt enn en enkeltbinding, er den ekstra π-bindingen mer reaktiv enn σ-bindingen

Alkener: Cis-trans-isomeri
Rotasjon rundt dobbeltbinding er hindret, fordi for at en π-binding skal eksistere, må p-orbitalene holdes parallele slik at de kan overlappe sidelengs.
→ Dette gir cis-trans-isomeri: Når hvert karbonatom i dobbeltbindingen er bundet til to forskjellige grupper.
Alkener: Elektrofil addisjon til alkener
Elektrofil addisjon av hydrogenhalider (HX)
Den nukleofile π-bindingen i alkenet donerer et elektronpar til det elektrofile H-atomet
Det dannes σ-binding (C-H)
Markovnikovs regel: Dersom alkenet er usymmetrisk kan det dannes forskjellige regioisomerer. Det dannes flest av de som følger regelen - danner det mest stabile karbokationet som har lavest aktiveringsenergi. Reaksjonen er regioselektiv)
H-X-bindingen brytes, og elektronparet går til halogenet
Det dannes et karbokation på det andre karbonatomet
Halidionet (X-) er nukleofil og donerer et elektronpar til karbokationet
Det dannes en ny C-X-binding
Elektrofil addisjon av halogener (Br2 og Cl2)
Halogenmolekyler er upolare, men elektronskyen kan polariseres når de nærmer seg den elektronrike π-bindingen → Halogenmolekylet får en elektrofil ende.
π-bindingen reagerer med Br2, og Br-Br-bindingen brytes
Det dannes et syklisk bromoniumion, der et positivt ladet bromatom danner en bro mellom de to karbonatomene
Samtidig dannes Br-
Br- donerer et elektronpar og angriper et av karbonatomene fra motsatt side av brombroen
C-Br-bindingen i bromoniumringen brytes og elektronparet går til det positivt ladet bromatomet, og ringen åpnes
→ Det dannes et vicinalt dibromalkan, der to bromatomer er bundert til to nabokarboner.
Dette er et påvisningsreaksjon for umettede forbindelser: Bromløsning har en karakteristisk oransje/brun farge. Når Br2 adderes til en dobbelt- eller trippelbinding, forbrukes bromet, og fargen forsvinner, noe som tyder på at det er et umettet forbindelse i løsningen.

Alkener: Oksidasjon av alkener
Alkener kan oksideres på forskjellige måter:
Oksidasjon med KMNO4 i basisk miljø: C=C omdannes slik at det dannes en vicinal diol (to OH-grupper på to naboatomer
Ozonolyse med O3: C=C spaltes, og de to karbonatomene får hver sin karbonylgrupper (C=O).

Alkyner: Addisjonsreaksjoner til alkyner
Alkyner reagerer omtrent som alkener, men ofte langsommere. Fordi en trippelbinding inneholder to π-bindinger, kan addisjon skje to ganger.
Elektrofil addisjon av hydrogenhalider (HX) 2x
Elektrofil addisjon av halogener (Br2) 2x

Alkyner: Hydrogenering av alkyner
Hydrogenering betyr addisjon av hydrogengass (H2) til en flerbinding. Ved vanlig katalytisk hydrogenering kan et alkyn reduseres helt til et alkan.
Lindlars katalysator
Lindlars katalysator består av palladium (Pd) på en bærer, der katalysatorkativiteten er redusert ved hjelp av stoffer som blant annet blyforbindelser. Den gjør at hydrogenering stopper ved alkeneet.
Begge hydrogenatomene adderes fra samme side, slik at det dannes et cis-alken

Alkener og alkyner: Hydratisering av alkener og alkyner
Hydratisering betyr addisjon av vann (H2O)
Hydratisering av alkener
Vann adderes over dobbeltbindingen, slik at det dannes en alkohol
Alken + H2O → Alkohol
Hydratisering av terminale alkyner
Et terminalt alkyn har trippelbindingen ytterst i karbonkjeden
Ved hydratisering med H+ og HgSO4 dannes først en enol (OH-gruppe er direkte bndet til et karbonatom i C=C-binding)
Enolen omdannes deretter gjennom tautomerisering til et mer stabilt metylketon
Tautomerisering innebærer at et hydrogenatom flyttes og en dobbeltbinding omorganiseres
Terminalt alkyn → Enol → Metylketon

Syre/base-egenskapene til hydrokarboner
Et hydrokarbon kan deprotoneres, altså miste et H+ og bli betydelig mer nukleofilt. Elektronparet i C-H-bindingen blir da igjen på karbonet, og blir til et karbonanion (C:-) (et negativt ladet karbon med et ledig elektronpar). Karbonionet er nukleofilt og er en Lewis-base, og kan danne en ny binding til en elektrofil (en syre f.eks)
Forskjellige hybridisering til karbonatomet (sp, sp², sp³) lar seg deprotoneres ulikt - og det forteller hvor sterkt det er som syre.
Terminale alkyner kan faktisk deprotoneres med en svært sterk base som NaNH2. De har pKa = 25 (Ka = 10^-25), så de er fortsatt svake syrer, men er betydelig sterkere enn alkener og alkaner.
Syrestyrke, korresponderende base (C:-), S-karakter
Syrestyrken til et alkyn er størst, fordi den korresponderende basen (karbonantionet, C:-) er svakest.
Ifølge Lewis’ definisjon er en base en elektronpardonor. En svakere base er altså mindre villig til å donere elektronparet sitt.
Alkyner (sp-orbitaler) har det største innslaget av s-karakter (50%), fordi ett 2s-orbital hybridiseres med ett 2p-orbital. Et elektronpar som ligger i et sp-orbital vil være nærmere kjernen og ha lavere energi enn sp²- og sp³-orbital. Elektronparet i et sp-karbonanion holdes derfor sterkere av karbonkjeden og er mindre tilgjengelig for å donere til en syre
