1/52
Eksamensrelevante spørsmål og svar i finansiell styring (BØK 3632) som dekker emisjoner, utbyttepolitikk, obligasjoner, kapitalstruktur, verdsettelse (APV/WACC) og opsjoner.
Hvordan kan en emisjon påvirke aksjekursen og eierstrukturen i selskapet?
Ved en emisjon faller aksjekursen fra P0 til PX, fordi nye aksjer selges under markedskurs. Fallet tilsvarer verdien av tegningsretten (T=P0−PX), så aksjonærer som tegner seg eller selger rettene, beholder formuen. De som ikke deltar, får utvannet eierandelen. Selges tegningsrettene til nye investorer, endres eierstrukturen, og eksisterende eieres kontroll kan svekkes. I tillegg kan emisjonen tolkes som et signal om at aksjen er høyt priset.
Hvordan beregnes den teoretiske aksjeprisen etter en emisjon, og hvilke forutsetninger ligger til grunn?
Den teoretiske kursen etter emisjonen er PX=n+mn×P0+m×Pe. Den forutsetter et effisient marked, at pengene investeres i prosjekter med nåverdi null, og at emisjonen ikke gir ny informasjon. I praksis kan kursen falle mer hvis emisjonen tolkes som et signal om overprising, eller falle mindre hvis markedet tror pengene går til lønnsomme prosjekter.
Hvorfor settes emisjonskursen lavere enn markedskursen, og hvorfor taper ikke aksjonærene på det?
Rabatten sikrer at emisjonen blir fulltegnet, selv om kursen skulle falle i tegningsperioden. De gamle aksjonærene taper ikke, fordi hver aksje gir en tegningsrett som er verdt nøyaktig like mye som kursfallet. Aksjonærer som tegner seg eller selger rettene, har samme formue som før. Bare de som lar tegningsrettene utløpe, taper.
Hva er en tegningsrett, og hva skjer hvis en aksjonær verken tegner seg eller selger den?
En tegningsrett gir eksisterende aksjonærer rett til å kjøpe nye aksjer til emisjonskursen, én rett per gammel aksje, med verdi T=N+1P0−Pe. Lar aksjonæren retten utløpe, faller formuen med verdien av tegningsretten, fordi aksjekursen faller uten at fallet kompenseres. I tillegg utvannes eierandelen.
Hvilke forutsetninger må holde for at dividendepolitikk skal være irrelevant for selskapsverdien?
Ifølge Miller–Modigliani er utbyttepolitikk irrelevant når kapitalmarkedet er perfekt, uten transaksjonskostnader og med lik informasjon for alle, når utbytte og kursgevinst skattlegges likt, og når selskapets investeringer ikke påvirkes av utbyttet. Da kan aksjonærene lage «hjemmelaget utbytte» ved å selge aksjer, eller reinvestere utbyttet. Selskapsverdien bestemmes da bare av investeringene.
Hva er hovedformålet med Lintner-modellen?
Lintner-modellen brukes i all hovedsak for å utjevne kontantdividende over tid for å skape forutsigbarhet og stabilitet for aksjonærer. Selskaper har et målsatt utdelingsforhold (b), men justerer utbyttet bare gradvis mot målet med justeringsfaktoren a, fordi de er motvillige til å kutte utbyttet.
Hvorfor velger noen selskaper å betale dividende/utbytte til sine aksjonærer?
Utbytte gir aksjonærene avkastning uten at de må selge aksjer. Det har en signaleffekt ved at en uventet økning signaliserer tro på varig høyere inntjening. Utbytte reduserer også agentkostnader ved å gi ledelsen mindre fri kapital til ulønnsomme prosjekter, og fungerer som en tilbakebetaling til eierne hvis selskapet mangler prosjekter med avkastning over kravet.
Hva innebærer dividendens signalfunksjon?
Ledelsen har mer informasjon om selskapets fremtid enn markedet. Fordi selskaper er svært motvillige til å kutte utbyttet, økes det kun når inntjeningen antas å bli varig høyere. En uventet økning tolkes derfor som et positivt signal slik at kursen stiger, mens et kutt tolkes som at ledelsen venter svakere inntjening, noe som får kursen til å falle.
Hvorfor er selskapsverdien forskjellig ved ulik investeringsrate?
Vekst krever investeringer, og verdiutviklingen avhenger av avkastningen på investert kapital (APIK) målt mot avkastningskravet k. Når APIK>k, skaper hver investert krone verdi, og høyere investeringsrate gir høyere selskapsverdi. Når APIK<k, ødelegger investeringene verdi, og det er bedre å dele ut overskuddet. Når APIK=k, endrer ikke vekst verdien.
Vil et selskap øke verdien ved 2 % vekst dersom APIK er lik kapitalkostnaden på 12 %?
Nei. For å vokse må selskapet investere en del av overskuddet, og investeringene gir akkurat det eierne krever (APIK=k=12%). Fremtidig inntjening øker, men eierne får tilsvarende mindre utbetalt i dag, og nåverdien er uendret. Med DES=18 er verdien uten vekst V=0,1218=150, og med 2% vekst V=0,1018×(1−61)=150. Vekst skaper bare verdi når APIK>k.
Hvordan formuleres og fungerer Lintner-modellen for utbyttefastsettelse?
Formelen er Dt=Dt−1+a×(b×OPAt−Dt−1). Selskapet har et langsiktig mål om å dele ut andelen b av overskuddet, men justerer seg bare med en andel a av avstanden til målet hvert år. Dette sikrer et stabilt utbytte som endres gradvis, fordi ledelsen nøler med å kutte og bare øker når resultatveksten antas å være varig.
Hva skjer med aksjekursen på ex-dividende-dagen, og blir aksjonærene rikere?
Kursen faller med omtrent utbyttebeløpet fordi kontanter overføres fra selskapet til aksjonærene. Aksjonærene blir ikke rikere: aksjeverdien faller like mye som det mottatte kontantbeløpet. Uten skatt er formuen uendret. Med utbytteskatt kan aksjonærene tape formuesmessig fordi utbyttet skattlegges.
Hvordan påvirker beskatning valget mellom utbytte og tilbakekjøp av aksjer?
Hvis utbytte skattlegges hardere enn kursgevinst, foretrekker investorene tilbakekjøp av aksjer fordi gevinsten da beskattes lavere eller utsettes. Investorer med ulik skatteposisjon vil derfor foretrekke ulik utdelingspolitikk (klientelleffekt), noe som bidrar til at utbyttepolitikk i praksis ikke er irrelevant.
Hvordan påvirker kupongrenten en obligasjons durasjon og rentefølsomhet?
Durasjon er den nåverdivektede gjennomsnittlige tiden til kontantstrømmene og måler rentefølsomhet. Høyere kupongrente betyr at en større andel av verdien utbetales tidlig i løpetiden, noe som reduserer vekten på pålydende ved forfall. Durasjonen synker, og obligasjonen blir mindre rentefølsom. Nullkupongobligasjoner har lavest kupong (null), durasjon lik løpetiden og høyest rentefølsomhet.
Hva har høyest durasjon av en 10-årig nullkupongobligasjon og en 10-årig obligasjon med 5 % kupong?
Nullkupongobligasjonen har høyest durasjon. Den har kun én kontantstrøm (ved forfall), slik at all vekt ligger på år 10 og durasjonen er nøyaktig 10 år. Kupongobligasjonen har årlige utbetalinger som trekker den nåverdivektede gjennomsnittstiden ned under 10 år.
Hvorfor er durasjonen lavere enn løpetiden for en kupongobligasjon?
Durasjonen er lavere fordi en del av kontantstrømmene utbetales som kuponger før forfall. Disse tidlige utbetalingene trekker den nåverdivektede gjennomsnittlige ventetiden ned. Bare en nullkupongobligasjon, som utelukkende har én utbetaling ved forfall, har durasjon lik løpetiden.
Hva avgjør om en obligasjon omsettes over eller under pålydende (til overkurs eller underkurs)?
Obligasjonsprisen er nåverdien av kontantstrømmene diskontert med markedsrenten. Er kupongrenten høyere enn markedsrenten, gir obligasjonen mer enn avkastningskravet, og kursen stiger over pålydende. Er kupongrenten lavere enn markedsrenten, må kursen falle under pålydende. Er kupongrente og markedsrente like, omsettes obligasjonen til pari.
Hva er forskjellen på spotrente og terminrente, og hvorfor må terminrenten fastsettes slik den gjør?
Spotrenten gjelder for et lån som starter i dag og varer i t år, mens terminrenten kan låses inn i dag for et lån som starter frem i tid. Terminrenten må prise slik at en direkte treårig plassering gir nøyaktig samme sluttbeløp som en toårig plassering etterfulgt av ett år til terminrenten; ellers oppstår det en risikofri arbitrasjemulighet.
Hva skjer med obligasjonsprisen når markedsrenten stiger, og hvilken rolle spiller durasjon?
Prisen faller. Siden kupongene er faste, må obligasjonsprisen falle for at avkastningen skal tilsvare den nye, høyere markedsrenten. Hvor mye prisen faller, avhenger direkte av durasjonen: jo høyere durasjon, desto større prosentvis kursfall for en gitt renteøkning.
Hvorfor er det feil å tro at et selskap kan redusere kapitalkostnaden ved å låne til 6 % fremfor å bruke egenkapital til 15 %?
Resonnementet overser at mer gjeld øker risikoen for egenkapitalen fordi kreditorene har førsteprioritet. Ifølge Modigliani–Miller proposisjon II stiger egenkapitalkostnaden i takt med gjeldsgraden, og denne stigningen oppveier nøyaktig fordelen ved rimeligere gjeld. Uten skatt forblir totalkapitalkostnaden konstant lik kU.
Hva er optimal gjeldsgrad og verdi for et selskap med en evig og risikofri kontantstrøm?
Optimal gjeld tilsvarer nivået der rentekostnadene absorberer hele kontantstrømmen: G=rfKS. Da elimineres skattebyrden fullstendig, og gjeldsgraden blir 100 %. Ytterligere gjeld gir ingen skattefordel da det ikke gjenstår mer overskudd å fradra. Siden kontantstrømmen er risikofri, foreligger ingen konkursrisiko til tross for full gjeldsfinansiering.
Hvorfor er det urealistisk å anta at gjeldsbetaen (βG) er tilnærmet null uavhengig av gjeldsgrad?
Ved lav gjeldsgrad er konkursrisikoen minimal og βG≈0 kan være en grei tilnærming. Når gjeldsgraden derimot øker, stiger konkursrisikoen, og kreditorene overtar deler av selskapets forretningsrisiko. Kreditorene krever da høyere rente, og gjeldsbetaen stiger. Er lånerenten over risikofri rente, er βG>0.
Kan gjeldsbetaen (βG) være høyere enn egenkapitalbetaen (βE)?
Nei, påstanden er feil. Kreditorene har førsteprioritet på selskapets kontantstrømmer, mens aksjonærene er residualkravshavere som mottar det gjenværende. Eierne bærer derfor alltid mest risiko, slik at βE≥βG. Ved ekstrem gjeldsgrad kan βG nærme seg βE, men aldri overstige den.
Er selskapets gjeld risikofri når lånerenten overstiger den risikofrie renten?
Nei. Dersom gjelden var risikofri, ville lånerenten ha vært lik risikofri rente (rf). Når selskapet betaler en høyere rente, krever kreditorene en risikopremie for misligholdsrisiko. Gjeldsbetaen er da βG=risikopremiekG−rf>0.
Hvilke hovedkategorier av risiko må et gjeldsfinansiert selskap forholde seg til?
Selskapet har forretningsrisiko (investeringsrisiko) knyttet til den operative driften målt ved βI. Det har finansiell risiko som følge av gjeldsbetjening, noe som gjør eiernes avkastning mer volatil og gir βE>βI. I tillegg påløper konkursrisiko ved høy gjeldsgrad, som kreditorene kompenserer for via høyere rentekrav.
Hva menes med agentkostnader i finansiell sammenheng?
Agentkostnader oppstår når en agent (ledelsen) skal handle på vegne av en prinsipal (eierne), men har motstridende egeninteresser. Kostnadene omfatter overvåking, etablering av insentivordninger og verditap ved suboptimale beslutninger. Tilsvarende interessekonflikter finnes mellom eiere og kreditorer, noe kreditorene priser inn via høyere lånerente og låneklausuler.
Hva er årsaken til interessekonflikten mellom eiere og kreditorer, og hvordan påvirker den optimal gjeldsgrad?
Aksjonærenes begrensede ansvar gir dem insentiv til å satse på prosjekter med høy risiko nær insolvens: ved suksess tilfaller overskuddet eierne, mens kreditorene bærer tapet ved fallitt. Eierne kan også avstå fra lønnsomme investeringer som primært sikrer kreditorenes krav. Kreditorene tar høyde for dette via rentepåslag og restriktive låneavtaler, noe som øker kapitalkostnaden og reduserer optimal gjeldsgrad.
Hvorfor velger ikke selskaper å finansiere seg med tilnærmet 100 % gjeld i praksis?
Selv om gjeldsrenter gir et verdiskapende skattefradrag, øker gjeldsgraden også eiernes finansielle risiko og avkastningskrav. Ved høy gjeldsgrad oppstår betydelige direkte og indirekte konkurskostnader samt voksende agentkostnader overfor kreditorene. Optimal kapitalstruktur representerer en avveining (trade-off) mellom skattefordeler og kostnader ved finansiell nød.
Hva måles henholdsvis med standardavvik og beta, og når oppstår finansiell risiko?
Standardavvik måler total risiko (samlet variasjon i avkastningen), mens beta (β) måler systematisk risiko (markedsrisiko, samvariasjon med markedet). Finansiell risiko oppstår når selskapet tar opp gjeld, ettersom faste renteforpliktelser forsterker volatiliteten i egenkapitalens avkastning.
Hva fastslår Modigliani–Millers proposisjon I og II i en verden uten skatt?
MM I fastslår at selskapets verdi er uavhengig av kapitalstrukturen i et perfekt kapitalmarked; gjeld påvirker kun fordelingen av verdi mellom eiere og långivere. MM II fastslår at egenkapitalkostnaden stiger lineært med gjeldsgraden etter formelen kE=kU+(kU−kG)×EG, slik at totalkapitalkostnaden forblir konstant.
Hvorfor øker selskapsverdien med gjeldsgraden når selskapsskatt introduseres?
Gjeldsrenter er fradragsberettigede, hvilket reduserer skattebetalingene til staten og øker de samlede kontantstrømmene til investorer og kreditorer. Ved evig gjeld utgjør nåverdien av skattefordelen s×G, slik at VM=VU+s×G. Samtidig synker totalkapitalkostnaden under kU fordi gjelden er billigere etter skatt.
Hva skiller systematisk risiko fra usystematisk risiko, og er en investor med to aksjer veldiversifisert?
Systematisk risiko er markedsomfattende risiko som rammer alle selskaper og ikke kan diversifiseres bort; den måles med beta og gir risikopremie. Usystematisk risiko er selskapsspesifikk og kan elimineres ved diversifisering. En investor med to aksjer er ikke veldiversifisert fordi porteføljen beholder betydelig usystematisk risiko.
Hvordan fastsettes et passende avkastningskrav for et unotert prosjekt (f.eks. et broprosjekt)?
Avkastningskravet estimeres via kapitalverdimodellen (KVM): k=rf+βI×risikopremie. Siden prosjektet mangler børskurs, innhentes egenkapitalbetaer fra sammenlignbare børsnoterte selskaper, som justeres for gjeldsgrad for å finne deres investeringsbetaer. Gjennomsnittet eller medianen benyttes deretter som prosjektets investeringsbeta (βI).
Hva skjer med egenkapitalbetaen og egenkapitalkostnaden når selskapet øker gjeldsandelen?
Både egenkapitalbetaen og egenkapitalkostnaden øker. Driftsrisikoen (βI) er uendret, men bæres av en mindre egenkapitalbase etter at kreditorene har fått prioritet. Forholdet følger formelen βE=βI+(βI−βG)×(1−s)×EG, og det gjelder alltid at βG≤βI≤βE.
Hva er de sentrale fordelene og ulempene ved justert nåverdi-metoden (APV) sammenlignet med totalkapitalmetoden (WACC)?
APV skiller driftsverdien og finansieringseffektene eksplisitt fra hverandre, og egner seg best når gjelden følger en forhåndsbestemt nedbetalingsplan i kroner. Ulempen er kravet om en detaljert gjeldsplan og at konkurskostnader ofte utelates. WACC er enklere i bruk, men forutsetter en konstant gjeldsandel og skjuler finansieringseffekten i diskonteringsrenten.
Hvorfor gir APV og totalkapitalmetoden ulike resultater ved vurdering av et prosjekt finansiert med serielån?
Totalkapitalmetoden (WACC) forutsetter at gjeldsandelen forblir konstant i hele prosjektets levetid. Et serielån nedbetales derimot gradvis mot null, noe som betyr at WACC antar mer gjeld og større skattefradrag enn realiteten, og overvurderer verdien. APV benytter den faktiske gjeldsplanen og gir korrekt svar.
Nevn minst tre situasjoner der det er behov for å verdsette et selskap.
Behovet oppstår ved: 1) Kjøp eller salg av selskapet eller en eierandel; 2) Børsnotering eller emisjon for å fastsette korrekt kurs; 3) Fusjoner og oppkjøp; 4) Interne strategiske investeringsbeslutninger; 5) Skattefastsettelse, arveoppgjør, rettslige tvister eller kredittvurderinger.
Hvorfor diskonteres rentefradragsgevinsten med en annen rente enn prosjektets driftskontantstrømmer i APV?
Prosjektets driftskontantstrømmer er underlagt operasjonell usikkerhet og diskonteres med totalkapitalkostnaden for et ubelånt selskap (kU) basert på βI. Renteskattegevinsten oppstår utelukkende dersom selskapet betaler renter, har dermed samme risiko som gjelden selv, og diskonteres derfor med gjeldskostnaden (kG).
Hvorfor trekkes ikke rentekostnadene fra ved beregning av fri kontantstrøm til totalkapitalen?
Fri kontantstrøm tilfaller selskapets samlede kapitaleiere (både aksjonærer og långivere). Finansieringskostnaden for gjelden, inkludert rentefradraget, er allerede integrert i diskonteringsrenten WACC via leddet kG×(1−s). Å trekke fra renter i kontantstrømmen ville derfor ha medført dobbeltelling av gjeldsbelastningen.
Hvorfor inngår faktoren (1 – s) ved gjeldskostnaden i WACC-formelen, men ikke ved egenkapitalkostnaden?
Gjeldsrenter er skattemessig fradragsberettigede, slik at selskapet oppnår en skattebesparelse på hver betalte rentekrone, noe som reduserer den effektive gjeldskostnaden til kG×(1−s). Egenkapitalutdelinger (utbytte) gir intet skattefradrag for selskapet, og egenkapitalkostnaden forblir ujustert.
Hvilke forutsetninger ligger til grunn for Gordons vekstmodell, og hva kreves av vekstraten?
Modellen forutsetter at kontantstrømmen vokser med en evigvarende konstant rate (g), og at vekstraten er strengt lavere enn avkastningskravet (g<k). Hvis g≥k, gir formelen en uendelig eller negativ verdi. Veksten må derfor være bærekraftig og harmonere med makroøkonomisk vekst; forbigående høy vekst krever flertrinnsmodeller.
Kan en salgsopsjon ha en verdi på –10 kr ved forfall dersom innløsningskursen er 100 kr og aksjekursen er 110 kr?
Nei, beregningen er feil. En salgsopsjon gir rett, men ikke plikt, til å selge aksjen til innløsningskursen. Lønner det seg ikke, lar innehaveren opsjonen forfalle ubenyttet. Verdien ved forfall er definert som ST=max(0,I−AT), som aldri kan bli negativ (max(0,100−110)=0). Netto gevinst kan derimot være negativ på grunn av betalt opsjonspremie.
Nevn minst to anvendelsesområder for salgs-kjøps-pariteten.
Paritetsrelasjonen K0−S0=A0−1+rfI kan brukes til å: 1) Beregne prisen på en salgsopsjon når prisen på kjøpsopsjonen er kjent (eller omvendt); 2) Avdekke og utnytte arbitrasjemuligheter dersom markedskursene avviker fra formelen; 3) Konstruere syntetiske posisjoner og risikofrie porteføljer ved å kombinere aksjer og opsjoner.
Hva er definisjonen på en kjøpsopsjon (call option)?
En kjøpsopsjon gir innehaveren retten, men ikke plikten, til å kjøpe en underliggende aksje til en forhåndsavtalt innløsningskurs på eller innen et fastsatt tidspunkt. Opsjonen har verdi dersom aksjekursen overstiger innløsningskursen ved forfall, med utbetaling max(0,A−I).
Hvilken strategi gir høyest forventet avkastning: en ren aksjeinvestering (A) eller en «collar»-strategi bestående av aksje, kjøpt salgsopsjon (I = 115) og solgt kjøpsopsjon (I = 125) (B)?
Investering A gir høyest forventet avkastning. Strategi B etablerer et gulv ved 115 og et tak ved 125, noe som kutter både nedsiderisiko og oppsidepotensial. Denne reduksjonen i systematisk risiko presser den forventede avkastningen ned mot den risikofrie renten. Forutsatt at aksjens forventede avkastning overstiger risikofri rente, vil aksjen alene gi høyest forventet avkastning.
Hvordan skiller risiko- og gevinstprofilen seg mellom å shorte en aksje udekket mot å beholde en kjøpsopsjon som sikring?
Uten opsjonssikring mottas kontanter i dag og gevinst oppnås ved kursfall (begrenset av at kursen ikke faller under null), men kursoppgang gir teoretisk ubegrenset tapsrisiko. Med en kjøpsopsjon som sikring er maksimalt tap låst til innløsningskursen. Den sikrede strategien fjerner hale-risikoen, og kostnaden er premien for kjøpsopsjonen, som reduserer nettogevinsten ved kursfall.
Hvilken avkastning skal en risikofri portefølje bestående av aksjer og opsjoner gi i et velfungerende marked?
Den skal gi en avkastning nøyaktig lik den risikofrie renten (rf). Siden porteføljeverdien er identisk uavhengig av om aksjekursen stiger eller faller, er all risiko eliminert. Enhver avkastning over eller under risikofri rente ville ha muliggjort risikofri arbitrasje.
Hvordan kan henholdsvis kjøps- og salgsopsjoner benyttes til å sikre en eksisterende aksjeportefølje?
Med salgsopsjoner (protective put): Investoren kjøper salgsopsjoner; ved kursfall sikrer innløsningskursen en minimumsverdi, mens kursoppside bevares. Med kjøpsopsjoner (covered call): Investoren selger kjøpsopsjoner, mottar opsjonspremie som demper kursfall, men gir fra seg oppsiden over innløsningskursen. Justert med riktig sikringsforhold kan porteføljen gjøres helt risikofri.
Hvordan påvirkes risiko og forventet avkastning av å kjøpe salgsopsjoner som sikring for egne aksjer?
Salgsopsjonene etablerer et verdigulv lik innløsningskursen, noe som fjerner risikoen for store tap samtidig som oppsiden over innløsningskursen beholdes. Investoren betaler imidlertid en opsjonspremie for forsikringen, og den reduserte systematiske risikoen fører til lavere forventet avkastning enn ved å eie aksjene usikret.
Hva er den finansielle definisjonen på arbitrasje?
Arbitrasje er en transaksjon eller handelsstrategi som gir en sikker, positiv nettoavkastning helt uten risiko og uten binding av egen kapital. Det oppstår ved feilprising på tvers av relaterte instrumenter ved at man kjøper det underprisede verdipapiret og selger det overprisede. I et effisient marked elimineres arbitrasjemuligheter umiddelbart.
Hva representerer sikringssannsynligheten (q) i en binomisk opsjonsmodell, og hvorfor kan man diskontere med risikofri rente?
Formelen q=o−n1+rf−n uttrykker den risikonøytrale sannsynligheten for kursoppgang som sikrer at aksjen i forventning kaster av seg risikofri rente (ikke den reelle, subjektive sannsynligheten). Fordi opsjonen kan replikeres perfekt med en portefølje av aksjer og risikofri gjeld, kan den verdsettes under forutsetning om risikonøytralitet og diskonteres med rf.
Hvorfor innebærer kjøp av en kjøpsopsjon betydelig høyere risiko enn en direkte investering i aksjen?
Kjøpsopsjonen koster kun en brøkdel av aksjekursen, men gir samme kronegevinst når kursen stiger over innløsningskursen. Dette skaper en kraftig finansiell giringseffekt. Dersom aksjekursen ender under innløsningskursen ved forfall, utløper opsjonen verdiløs, og hele innskuddet tapes (−100%). Avkastningen svinger dermed prosentvis langt kraftigere enn aksjen.
Hva uttrykker salgs-kjøps-pariteten matematisk, og hvilket prinsipp hviler den på?
Den uttrykkes ved K0−S0=A0−1+rfI. Prinsippet hviler på loven om én pris: en portefølje bestående av én aksje og én salgsopsjon gir ved forfall nøyaktig samme utbetaling som en portefølje av én kjøpsopsjon og en risikofri bankplassering med fremtidig verdi I (max(A,I)). To porteføljer med identisk fremtidig utbetaling må koste det samme i dag for å utelukke arbitrasje.