Demokrati og medborgarskap

Parlamentarisme er eit politisk system der regjeringa på ha støtte frå fleirtallet i  parlamentet (stortinget i norge) for å kunne styre. Dersom regjeringa mistar denne søtta kan dei bli tvinga til å gå av.

Mistillitsforslag kan bli lagt fram av stortinget (parlamentet) på grunnlag av at regjeringa ikkje gar følgt opp stortingets vedtak. Dersom mistillitsforslaget går gjennom må regjeringa gå av.

Kabinettsspørsmål er det regjeringa som kan legge fram. Da truar ho med å gå av dersom ho ikkje får støtte i stortinget for viktige saker ho vil få gjennomført. Dersom regjeringa taper det må dei gå av, men dersom fleirtalet vil ha dei der har dei styrka posisjonen sin.

Maktfordelingsprinsippet er eit grunnleggjande prinsipp i alle demokrati, som seier at makt skal fordelast mellom lovgivande, utøvande og dømmande makt. Når makta blir fordelt hindrar ein maktmisbruk.

Den lovgivande makta er sortinget, dei lagar lovene

Den utøvande makta er regjeringa, dei styrer og gjennomfører lovene

Den dømmande makta er domstolane, dei tolkar og dømmer lovene

Forholdet mellom Stortinget og regjeringa er avhengig av den parlamentiske situasjonen, det vil seie styrkeforholdet i Stortinget. Ei regjering som er støtta av eit fleirtal av representantane på stortinget, treng ikkje å ha like mykje omsyn til kva stortinget ønskjer som ei mindretals regjering må. Ei regjering med fleirtal i stortinget vil derfor ha mykje makt og vil vanlegvis få igjennom forslaga ho legg fram. Ho treng heller ikkje bekymre seg for eit mistillitsforslag. Ei mindretalsregjering derimot må da forhandle med andre parti for å finne eit kompromiss som vil kunne få nok røyster til å bli vedteke.

Domstolane derimot er uavhengige av både stortinget og regjeringa, dei skal berre tolke og dømme lovene som har blitt satt.

  Stortinget vedtek lovene, som regjeringa må følgje og iverksette.

  Regjeringa styrer landet, men må ha tillit frå Stortinget.

 Domstolane kontrollerer at lovene blir følgde, og kan overprøve både stortingsvedtak og regjeringas handlingar om dei er i strid med Grunnlova.

Medborgarskap

Det å føle seg som ein del av eit større fellesskap og å engasjere seg til det beste for dette felleskapet er eit kjenneteikn på det som i samfunnsvitenskapen kalla medborgarskap. Medborgarskap er noko anna enn statsborgarskap. Statsborgarskap er ein formell status.

Som medborgar opplever du tilhøyrsle til det samfunnet du er ein del av, og er villig til å enga<sjere deg på ulike måtar for å påverke samfunnsutviklinga. Du he rett til å delta i samfunnslivet, men samfunnet e også avhengig av at du bruker retten din til å engasjere dej.

Som statsborgar har du visse rettar og plikter i det landet der du har statsborgarskap. Til dømes he du rett til å opphalde deg i landet, rett til pass og til å stemme ved nasjonale val. Verneplikta i det militæret er døme på ei plikt som følgjer med statsborgarskapet. Statsborgarskap står med andre ord for eit juridisk forhold mellom innbyggjarane og staten.

Val

Stortingsvalg gir kvar veljar stemma si til et av dei politiske partia som stiller til val. På den måten påvirka kvar enkelt av oss korleis stortinget blir samansett, og med det inderekte kven som skal sitje i regjering. I dag he alle norske statsborgarar som fyller 18 år i valåret, rett til å stemme ved stortingsvalget.

Lokalvalg skjer i kvar kommune for å velje ken som skal sitte i kommunestyre. På same måte velj innbyggjarane i kvart fylke sitt eige fylkesting. Valet på desse forsamlingane kallar vi lokalvalg, og ved desse gjeld stemmeretten også dei som ikkje e norske statsborgarar, men dei som har budd samanhengande i landet i over tre år.

Sametingsval

Den samiske delen av befolkninga i Noreg kan delta i vala til Sametinget, det folkevalde organet til samane.

Til alle desse forsamlingane blir det valgt representantar for fire år om gongen. Vala til stortinget og sametinget skjer samtidig, men lokalvala er to år seinare.

Stemmerett

Stemmeretten er inngangsbiletten til dei politiske valga. Vi er vandt med at stemmerett er noko som er forventa at vi har, men slik he de ikkje alltid vert. I norge fekk ikkje vi allmenn stemme rett før i 1913, da kvinne også fekk stemmerett.

Deltaking

I Norge e det frivillig å bruke stemmeretta, og valgdeltakinga er frammles nokså høg sammenligna med en del andre land. Men dersom man velge å ikkje stemme kan det vere uheldig for demokratiet.  Personar som he stemmerett men som likevel ikkje stemme blir gjerne kalla heimesitjarar. Vi finn heimesitjarar i alle samfunnslag men det er høgare blant: unge, mellom 20 – 24. Det er også forksjella frå fylke til fylke, og dei med høgre inntekt og dei med mindre. Innvandrar stemmer også mindre.