Helhetlig forklaring

Den biopsykososiale forklaringsmodellen gir en helhetlig forståelse av mennesket. Modellen viser et samspill mellom ulike perspektiver. Den viser et gjensidig samspill mellom biologi, individuelle erfaringer og sosial påvirkning. Disse områdene supplerer og utfyller hverandre. De beskriver ulike sider ved menneskets personlighet og identitet.

Et nødvendig samspill

Ved å forske på hvorfor noen er sosiale og utadvente, mens noen er redde, deprimerte og sårbare, kan man finne ut hva som skal til for å utvikle et robust, nysgjerrig og trygt menneske. Noen faktorer blir påvirket av egenskaper og personlighetstrekk vi blir født med, andre faktorer påvirkes av miljøet rundt. Dette gjelder alle erfaringer med sosiale relasjoner, kultur, sosiale medier, skole og barnehage.

Noe skyldes blanding av arv og miljø. Selvoppfatning og tolkning av mestringsfølelse er både genetisk, psykologisk og sosialt bestemt.

Menneskets arv markerer medfødte gener. Miljøet viser til erfaringer rundt mennesket. Miljøet påvirker genene og omvendt. For å få et helhetlig bilde må vi se på samspillet mellom arv og miljø. Et medfødt personlighetstrekk, so m utadventhet, vil påvirke menneskene i deres omgivelser. Det bidrar til å skape et miljø som forsterker de genetiske trekkene. . En genetisk profil som disponerer atferdsproblemer trenger ikke å komme til syne dersom barnet vokser opp i et trygt og omsorgsfullt hjem.

Individuelle egenskaper har stor betydning for hvordan man påvirker og blir påvirket av miljøet. Et inneslutte barn vil møte et annet miljø enn et utadvendt barn. Barnets personlighetstrekk vil påvirke hvordan andre mennesker møter barnet. Miljøet er derfor med på å forsterke personlighetstrekk. Genetisk baserte trekk vil påvirke hvilke miljøer vi søker oss til.

Et barns utvikling er derfor påvirket av både biologi og av erfaringene det får i møtet med miljøet rundt det. Derfor kan man si lite om hvordan et menneske vil reagere med mindre man studerer et spesifikt individ. Mennesket er utstyrt med å kunne reflektere over seg selv. Denne evnen gjør at vi kan forholde oss til og bevisst styre vår egen atferd.

Det er vanskelig å si om foreldrenes oppdragelse styrer personligheten til et barn eller om personligheten styrer hva slags oppdragelse de får, og om det er uavhengig av hva slags foreldre det har. Utviklingen av tilknytningen mellom to mennesker består av et biologisk, psykologisk og sosialt samspill.

Tilknytning

Barnets emosjonelle og sosiale personlighet utvikles først og fremst ved at det knytter seg til andre mennesker. Tilknytning er et emosjonelt bånd mellom mennesker. For livsmestring er vi avhengig av tilknytning til andre mennesker, og relasjonene må være trygge. Vi har et grunnleggende behov for tilknytning. De første leveårene er foreldrene de viktigste tilknytningspersonene.

Den emosjonelle og sosiale utviklingen handler ikke bare om relasjoner og miljø, men også om at det ligger noe i oss - en biologisk og medfødt evne til tilknytning og til å være sosial.

Tilknytning handler også om å overleve. Mennesket trenger å knytte seg til noen for å overleve fysiologisk og sosialt. Det skapes trygghet og tilknytning når et barn søker mat og beskyttelse. Dette skjer i ammesituasjonen da barnet får både mat og nærhet. Om et barn får bare mat og varme, men ikke følelsesmessig nærhet, kan det gå utover hjernens utvikling og den psykologiske utviklingen.

Gjennom tilknytning til omsorgspersonene får barnet sosiale evner, og det lærer å bli kjent med seg selv og egen identitet. Mor og far kan få barnet til å forstå viktige eksistensielle spørsmål. Tilknytning er viktig for selvbildet og følelseslivet vårt. Hvis man får god tilknytning de første leveårene, vil man få grunnleggende trygghet som gir resiliens og god psykisk helse.

Tilknytning hjelper barnet til mentalisering og selvregulering. Det vil si at barnet lærer seg å forstå hva som ligger til grunn for andres atferd, og hva dette gjør med deg selv og andre. Dette danner grunnlaget for evnen til å kunne forstå og styre egne tanker og følelser i tråd med miljøets forventinger og utfordringer.

Hvis tilknytningspersonene er utrygge, kan dette føre til at barnet utvikler en mer sårbar personlighet. Et utrygt barn kan late som det ikke trenger trøst og får dermed ikke hjelp til å regulere følelsene sine. Det kan oftere føle skam, skyld, eller behov for kontroll. Relasjoner til partnere eller venner kan bli mer utfordrende. Disse relasjonene er mer uregulerte for de som har vært et utrygt barn. Resultatet kan bli at barnet i senere alder oppfører seg mer unnvikende ovenfor andre, eller at det blir veldig pågående og klamrende. Det er fortsatt mulig å endre på tilknytningsforstyrrelser fra barndommen, slik at gode tilknytningsrelasjoner senere blir etablert.

Erfaringer i miljøet

Vi mennesker påvirkes av miljømessige faktorer som oppvekstmiljø, erfaringer og relasjoner til andre mennesker. Trygge foreldre og gode venner har stor betydning for hvorfor vi blir som vi blir, og handler som vi gjør. Foreldres omsorg, oppmerksomhet og kommunikasjon har stor betydning for vår utvikling, både kognitivt, sosialt og emosjonelt. Samtidig er videre sosiale forhold som kultur, sosiale medier, økonomi, boligforhold og krisesituasjoner også med på å påvirke et barns tilknytningsmønster.

Psykodynamiske teorier

Det psykodynamiske perspektivet har vært svært opptatt av hvordan relasjoner og erfaringer i barndommen påvirker et menneskes personlighetsutvikling. Psykoanalysen har senere blitt kalt psykodynamisk, ettersom nye teoretikere har fokusert mer på det aktive samspillet mellom individet og miljøet.

Erik H. Eriksons psykososiale teori

Erikson videreførte Freuds teori om hvordan personlighet og identitet utvikles helt fra vi er nyfødte, og at mennesker er avhengig av en nær relasjon tidlig i livet. Eriksons teori skiller seg fra Freuds ved at den også ser på ytre omstendigheter, som oppdragelse og kultur. Han mente identitetsutviklingen fortsatte livet ut.

Ifølge Erikson vil identiteten og personlighetstrekkene våre være preget av hvordan vi gjennomgår utviklingskrisene i de ulike fasene.

Den største utfordringen tidlig i livet er om vi danner tillit eller mistillit til et eller flere mennesker. Tilknytning og en indre følelse av pålitelighet fra omsorgspersonene, står helt sentralt. Om barnet opplever tillit og trygghet vil det kunne slippe omsorgspersonene ut av synet uten at det blir engstelig og eller sint. I denne første fasen skaper barnet en jeg-identitet, som vil gi barnet en følelse av hvem de selv er i voksen alder, og blir i stand til å møte verden og andre mennesker med en grunnleggende følelse av tillit og optimisme.

Erikson mente at om man ikke opplever trygghet og tillit de første leveårene, ville det påvirke personligheten og de sosiale relasjonene senere i ungdomstiden og voksenlivet. Det skaper sårbarhet resten av livet om et barn blir utsatt for omsorgssvikt eller traumatiske hendelser. Man vil da ha vanskeligheter for å stole på en kjæreste, venner eller kolleger i voksen alder.

Den neste fasen blir barnet mer selvstendig. Denne fasen er fra 1.5 - 3 år. Om et barn har opplevd tillit i de første årene vil det søke ut og utforske verden. Erikson så på konflikten mellom det å klare ting selv og ikke, og om barnet ble preget av skam ved å ikke mestre noe. Dette kan få konsekvenser ved at man tviler på seg selv senere i livet.

Om foreldrene gir plass til barnets voksende krav av selvstendighet, skaper det en følelse av stolthet, selvkontroll og egenverdi hos barnet. Om foreldrene er for kritiske og overkontrollerende vil barnet utvikle seg til å bli skamfullt og tvile på egne evner.

I den tredje fasen fra 3 - 5 år utvikler utforskertrangen seg ytterligere. Barnet vil være veldig nysgjerrig i denne fasen. Det er viktig at foreldrene er til stede i barnets opplevelsesverden. Barnet vil oppleve skyld hvis det ikke blir tatt på alvor eller får svar på sine spørsmål. Om foreldrene aldri viser interesse i barnets påfunn vil det bli sårbart og mister initiativ. Dette kan føre til at de senere skårer lavt på åpenhet for erfaringer, eller ha liten tro på sine egne ideer.

Bowlbys tilknytningsteori

Psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby er kjent for hans tilknytningsteori. Han bygger sin teori på kjennskap til dyrs overlevelsesinstinkt som nyfødt. Han viser til dyr som søker etter det første og beste objektet som gir dem mat, rett etter fødselen. Disse får de et spesielt bånd til. Normalt sett vil det være objektets mor, men det kan også være tilknytning til mennesker eller ting.

Bowlby mente at noe av det samme skjer hos menneskebarn. Han baserte sin forskning på observasjoner av barn på barnehjem. Bowlby viser at barn allerede fra tidlig alder har en medfødt tilknytningsatferd i form av smil og gråt, og ved at de klynger seg til mennesker. Den endelige tilknytningen til omsorgspersonene finner ikke sted rett etter fødsel, men i perioden mellom 7 - 24 måneder.

Han deler utviklingen av tilknytningen i tre faser:

Førtilknytning (0-2 måneder). Barnet søker kontakt med mennesker rundt seg gjennom smil og gråt. Barn kan kjenne igjen lukt og stemmen til moren. Bowlby mener at barnet ennå ikke er knyttet til henne på den måten at det foretrekker henne framfor andre.

Begynnende tilknytning (2-7 måneder). Barnet begynner å vise at det tydelig foretrekker foreldre eller noen få omsorgspersoner framfor andre. Det smiler, ler og pludrer mer fritt med foreldrene, og blir raskere beroliget av de enn av andre. Tilknytningsatferden går enda mer på samspill ansikt til ansikt med foreldrene.

Selektiv tilknytning (7-24 måneder). Barnets tilknytningsatferd rette seg mot noen få, utvalgte personer. Barnet blir ofte lei seg og redde når de skilles fra omsorgspersonene. Dette kalles separasjonsangst. I denne perioden blir barnet mer skeptiske til fremmede.

Bowlby mener at fra denne alderen kan ikke de primære omsorgspersonene skiftes ut. Barnet kan nå både gjenkjenne omsorgspersonene blant andre, og huske de når de ikke er til stede. De har utviklet en kognitiv kapasitet for å huske omsorgspersonene, og savnet og separsjonsangsten er blitt en del av barnets verden. Denne tilknytningen er helt grunnleggende og livsnødvendig for barnet.

Mary Ainsworth teori om tilknytningstyper

Mary Ainsworth utviklet en fremmedsituasjonstest for barn i 1960-årene. Testen skulle belyse hvor svak eller sterk barns tilknytning til omsorgspersonen var, ved å utsette dem for en rekke stressende situasjoner. Testen inneholdt åtte situasjoner, der hver situasjon varte i omtrent tre minutter.

Fremmedsituasjonstest:

1. Lokalet med leketøy blir vist fram for mor og barnet.

2. Mor og barn er alene. Barnet utforsker lokalet, og mor ser på.

3. E fremmed voksen kommer inn i lokalet og snakker med moren, og deretter går de bort til barnet.

4. Mor går ut. Den fremmede leker med barnet hvis barnet vil det, eller forsøker å trøste barnet hvis dte gråter.

5. Mor vender tilbake og beroliger barnet, og den fremmede går ut.

6. Mor går ut. Barnet er alene.

7. Den fremmede kommer inn og tilpasser sin atferd etter barnets atferd.

8. Mor kommer inn i rommet, hilser på spebarnet og tar det opp. Den fremmede forlater lokalet ubemerket.

Ainsworth identifiserte tre grunnleggende tilknytningstyper:

• Trygg tilknytningstype

• Utrygg-unnvikende tilknytningstype

• Utrygg-engstelig tilknytningstype

Andre forskere har senere beskrevet en fjerde tilknytningstype:

• Utrygg-desorganisert tilknytningstype

Trygg tilknytningstype. Barna utforsker rommet nysgjerrig og kan finne på å kontakte fremmede. De blir lei seg når mor forlater rommet men lar seg forholdsvis lett trøste. De bruker omsorgspersonene som en trygg base.

Ifølge Eriksons teori viser denne tilknytningstypen en grunnleggende tillit til verden. Barn med trygg tilknytning viser større evne til å samarbeide i lek enn barn med andre tilknytningstyper. De har kompetanse på flere områder sammenlignet med jevnaldrende, og har flest venner i ungdomsårene.

Trygge tilknytninger fremmer generelt selvstendighet, og barna vil mest sannsynlig tåle psykiske belastninger bedre senere i livet.

Utrygg-unnvikende tilknytningstype. Barna viser ikke mange følelser, verken når moren forlater lokalet eller kommer igjen. De er ikke spesielt oppsøkende til henne - spesielt ikke den andre gangen. De har lært å dempe sine egne forventninger eller følelser, for de har erfart ar omsorgspersonene ikke alltid er tilgjengelige.

Utrygg-engstelig tilknytningstype. Barna er forsiktige og engstelige sammen med nye mennesker og i nye omgivelser. Fra begynnelsen holder de seg tett til moren og er forsiktige med å utforske rommet. De blir voldsomt lei seg når moren forlater lokalet, og de er svært vanskelig å trøste når hun vender tilbake. De både søker trøst og stritter imot og avviser nesten med sinne morens kontaktforsøk. De er redde og avvisende ovenfor fremmede, både når moren er til stede og når hun er borte.

Utrygg-desorganisert tilknytningstype. Sees ofte hos barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt. For disse er det spesielt vanskelig å håndtere stressede situasjoner, og atferden deres er preget av uforutsigbarhet. Når de er sammen med moren skal de hele tiden være sammen med hun. Men når moren kommer tilbake, prøver de å ignorer henne.

Barnet kan søke trøst når moren kommer tilbake, men gi opp og stivne, slenge seg på gulvet og foreta stereotype bevegelser. Deres merkelige og uforutsigbare atferd blir ofte forklart med at de står i konflikt med den personen de vil søke beskyttelse hos, som også er den personen de er redd for, eller som har gitt dem mange negative samspillopplevelser.

Foreldres omsorg og kommunikasjon

Psykodynamiske teoretikere er opptatt av foreldrenes atferd og oppdragelse og hvordan det påvirker barna. Foreldre til barn med en trygg tilknytning har lett for å fange opp sine barns signaler. Barnet har lett for å komme i kontakt med dem, og de er sensitive og aksepterende i samspillet med barna. Foreldre til barn som er unnvikende, har lett for å være følelsesmessig lukket. De har vanskelig for fange opp barnets signaler, og deres samspill er preget av ufølsomhet og avvisning. Foreldre til barn som er engstelige, har også en tendens til å være ufølsomme. Men på en uforutsigbar måte, noe som viser seg at de i det ene øyeblikket reagerer positivt, og i det neste negativt på barnets kontaktforsøk.

Foreldre til barn som er desorganisert, er mangelfulle i sin omsorg for og tilsyn med barnet. De kan føle seg hjelpeløse i sine roller som omsorgspersoner og har ofte selv hatt traumatiske opplevelser i barndommen.

Tilknytningsmønster er ikke nødvendigvis stabilt i lang tid. Sannsynligvis øker en stabil familiesituasjon mulighetene for stabilitet i tilknytningsmønsteret. Endringer i form av stress eller utrygghet i familiesituasjonen kan øke risikoen det kan utvikle seg en usikker tilknytning.

Kritikk mot tilknytningsteoriene

Freud, Erikson, Bowlby og Ainsworth teorier påpeker at den formen for tilknytning barnet etablerer det første leveåret, har stor betydning for barnets sosiale og emosjonelle utvikling de kommende årene. Annen forskning har vist at et barn kan danne tilknytning til flere omsorgspersoner. Og selv om omsorgspersonene skiftes ut det første leveåret, vil det likevel foregå tilknytning. Nyere forskning har også vist at Ainsworth og Bowlby har undervurdert de små spedbarnas evner. F.eks. observerte ikke Ainsworth tilknytning før barna var seks måneder, fordi de først da klarte å bevege seg framover.

Nyere spedbarnsforskning har brukt hudtemperatur som tegn på tilstedeværelse eller fravær av stress. Man har funnet ut at barn helt ned til to måneders alder opplever mor som en “trygg base”. Man kan også stille spørsmål til hvor avgjørende den tidlige tilknytningen er. Tilknytning kan skje hele livet, og med flere tilknytningspersoner. Flere mener at barnets nettverk av tilknytningspersoner påvirker den sosiale og emosjonelle utviklingen mer enn en enkelt tilknytningsperson. Søsken, besteforeldre, naboer, trenere og ansatte ved skole og barnehage kan bli betydningsfulle voksne, eller signifikante andre.

Trygghetssirkelen

Trygghetssirkelen er basert på de eldre trygghetsteoriene. Den bygger, i likhet med Bowlbys teori, på at barnet har to grunnleggende behov som gir trygghet og livsglede. Det er behovet for beskyttelse og omsorg og behovet for å undersøke og mestre verden.

Barnet har behov for tilknytning til en eller flere voksenpersoner. Det er grunnleggende nysgjerrig og har behov for å undersøke verden. For at barnet skal utforske verden må det oppleve trygghet. Tilknytningen blir barnets trygge base. Når denne basen er på plass vil det få en utforskningsatferd.

Et barn som er trygt kan bevege seg fra omsorgspersonene og gå ut på oppdagelsesferd. I begynnelsen vil barnet holde seg nært den trygge basen. Etter hvert vil utfluktene bli lengre, men barnet vil alltid komme tilbake til basen, som om det forsikrer at alt er i orden. Når et barn opplever smerte, trøtthet, redsel eller usikkerhet ute i verden vil det vende tilbake.

Med alderen blir turene lengre og besøkene hos foreldrene færre. Denne tilknytnings- og utforskningsatferden er helt grunnleggende atferdssystemer i mennesket.

I den trygge basen skjer det en tilknytning, og barnet utvikler seg kognitivt, emosjonelt og sosialt til å møte verden. Hvis basen er sterk og man har et trygt forhold til omsorgspersonene, skaper det et resilient menneske. Det har en god opplevelse av seg selv og de andre menneskene rundt seg. Det har lært seg hvordan forholder seg til andre mennesker og verden der ute.

Trygghetssirkelen viser flere typer tilknytningsbehov. Her ligger ønsket om å bli passet på, få hjelp, vist godhet, bli trøstet, organisere følelser, kjenne på at man er elsket, og at noen er stolt av en. Når man får tilfredsstilt slike behov, får et menneske ro i seg selv og har dermed kraft til å utforske mer av verden.

Hendene i trygghetssirkelen symboliserer foreldrene og den trygge havna. Hendene viser at de tar imot barnet, passer på det, gjør det sterkt og sender det ut i verden igjen. På toppen av sirkelen står barnets utforsker- og selvstendighetsbehov. I bunnen står tilknytningsbehovet til barnet.

Behavioristiske og sosialpsykologiske teorier om personligheten

Både behaviorismen og sosialpsykologiske teorier bygger på viktigheten av miljøet og omgivelsenes påvirkning.

Belønning og straff

I følge Watson kan man trene opp et barn til en hvilken som helst personlighet, uavhengig av gener, menneskets psyke, tilknytning eller nære relasjoner. Han hevdet at hvordan mennesket er, helt og holdent avhenger av miljøpåvirkningene og hvordan oppdragelse og utdanning er.

Behaviorister ser på assosiasjoner som et avgjørende fenomen for menneskelig atferd. Hvis et menneske er nevrotisk, kan det skyldes at man for eksempel assosierer det å være sint med å få oppmerksomhet og bli lyttet til. Hvis et menneske opplever en slags belønning av denne typen atferd, vil dermed personligheten preges av aggressiv atferd.

Et menneskes personlighet eller identitet er altså et sett av komplekse vaner som gjennom livet er dannet av responser fra omgivelsene. En som har høy interpersonal intelligens, altså evne til empati, eller er svært hjelpsom, hat kanskje gjennom et langt liv blitt forsterket for sin hjelpsomme atferd.

Et menneske med kriminelle tilbøyeligheter kan på tilsvarende vis ha vokst opp i et miljø der den kriminelle atferden er blitt forsterket, og der straff har resultert i forskjellige former for feillæring.

Kjønnsidentitet kan forklares ut fra assosiasjoner med straff og belønning. Den måten foreldre behandler barna på, får betydning for deres opplevelse av kjønn og identitet.

Imitasjonsteorien

Imitasjonsteorien kalles også sosial læringsteori. Den er knyttet til et eksperiment som kalles “Bobo doll” av psykolog Albert Bandura. Det gikk ut på at barn så på voksne som enten slo eller koste med dokka Bobo. De barna som så at dokka ble slått, etterlignet denne atferden, og de andre barna imiterte den andre atferden.

Teorien forklarer personlighet fra et miljøperspektiv. Det undersøker hvordan mennesket imiterer andre i sitt miljø, f. eks. foreldre, søsken, venner, lærere, TV-personligheter og bloggere, og ser på hvordan de er med på å forme personligheten. Man kan til og med observere nyfødte babyer som er i stand til å imitere andre mennesker.

Gruppepsykologi

E del av sosialpsykologien ser på individets påvirkning fra grupper. Vi har allerede sett at tilknytning og nære relasjoner til andre er helt grunnleggende for et menneske. Men det å høre til i et miljø er også viktig for personlighetsutviklingen og identiteten vår. Blant annet er det viktig for identitetsutviklingen vår at vi hører til en gruppe. Identifikasjonen med en gruppe kan avgrense og markere forskjeller i forhold til andre grupper som man oppfatter som forskjellig fra egen gruppe. Det oppstår en form for oss-dem-tenking, og en del av selvoppfatningen eller identiteten til hver enkelt handler da om å være lik sine egne og forskjellig fra de andre.

Sosial identitetsteori

Sosialpsykologene Henri Tajfel og John Turner delte identitet i en personlig “jeg-identitet” og en “sosial identitet”. Sosial identitetsteori går ut på at menneskets identitet i stor grad bestemmes av de sosiale gruppene det er medlem av. Et gruppemedlemsskap kan gi en sosial identitet og markere kjennetegn man kan kjenne igjen på en type mennesker, en livsstil eller sosial status. Den sosiale identiteten virker in på hvordan vi vurderer vår personlige jeg-identitet. Hvis man tilhører en gruppe med høy status, vil også jeg-identiteten preges av dette.

Gruppene vi er med i, kalles inngrupper. Mennesker har en tendens til å favorisere si egen gruppe i forhold til andre utgrupper. Dette skyldes menneskets behov for å opprettholde en positiv sosial identitet.

Meads speilingsteori

Mens identitet går ut på å finne ut hvem man er, er selvbildet ofte mer vurderende. Vi foretar positive og negative vurderinger av oss selv, f. eks. “jeg er god på skolen” osv.

Man kan akseptere og like sin identitet, og da har man et godt selvbilde. Vår oppfatning av oss selv skapes ifølge George Herbert Mead av de tilbakemeldingene vi får fra omverdenen. Mennesket bruker samfunnets reaksjoner som et speil på seg selv. Speilingsteorien peker på hvordan de som er rundt et menneske, er med på å utvikle selvbildet til vedkommende. På denne måten blir selvbilde stadig justert.

Tanker og følelser om oss selv, blir gjennom hele livet påvirket av om vi får positive kommentarer, blir sett, rost, applaudert, nikket og smilt til, eller om vi blir oversett, avvist, blikket på eller negative bemerkninger. Kjærlighet, oppmerksomhet og andre positive tilbakemeldinger vi får fra omgivelsene våre, gjør at vi får en positiv oppfatning av oss selv. Stadig kritikk medvirker til et dårlig selvbilde. Når andre reagerer på et barn gjennom negative sanksjoner, kan dette føre til at barnet etter hvert ser på seg selv på denne måten og konstruerer seg selv som et slemt eller dumt individ.

Selvbildet blir utviklet i nære sammenheng med de personene vi er sammen med - og hvordan vi oppfatter oss selv sammen med dem. Noen er viktigere personer og har større betydning. Disse kaller Mead signifikante andre. Det er betydningsfulle personer som fungerer som rollemodeller og gir støtte og omsorg.

Når vi speiler oss i andre, vurderer vi verdien av oss selv og våre handlinger ut ifra andres tilbakemeldiger. Det er ikke alltid like heldig. Noen gange kan det begrense oss å tilpasse oss andre. Man må prøve å strebe etter en konstant og stabil egenverdi og godt selvbilde, uavhengig av hva andre sier, mener og gjør.

Sosial sammenligning

Leon Festninger mente også at selvbildet blir påvirket av dem man sammenligner seg med. Han lagde sammenligningsteorien. Den går ut på at mennesker alltid har sammenlignet seg med hverandre; det utgjør en del av det å leve i flokk. Idet man sammenligner seg med andre, vurderer man også seg selv. Hva man f. eks. tenker om eget utseende, er ofte basert på andres utseende.

Sosiale medier gjør at vi sammenligner oss selv med andre mer enn tidligere. Sørlig tydelig er fokuset på kropp og seksualitet, som ofte har overdreven stor betydning for unges identitet. Det blir konstruert et seksualisert og idealisert bilde av unge mennesker. Det blir dyrket et kroppsideal som kan være vanskelig for mange unge å leve opp til.

Konsekvensene for mange unge er at de strever med å oppfylle disse idealene. Resultatet kan bli en følelse av utilstrekkelighet i forbindelse med en negativ opplevelse av seg selv, med et dårlig selvbilde som følge.

Sosiale medier kan også brukes som en plattform for å fremme bærekraftig livsstil og en bevisstgjøring av klimakrisen vi står ovenfor i dag. Når man sammenligner seg selv med andre kan det bidra til en positiv påvirkning på miljøet. Dersom en person med høy sosial status og makt fremmer miljøvennlige holdninger og handlinger, kan det skje en identifikasjon der individet tar opp i seg tankesettene til personen man ser opp til eller sammenligne seg med.