Norske barns språksosialisering og språklige praksisfelleskap – Studie-notater (Bugge 2016)

Norske barns språksosialisering og språklige praksisfelleskap – Studie-notater (Bugge, 2016)

Hovedpoeng

Artikkelen presenterer en sosiolingvistisk utviklingsmodell for moderne norsk barndom, delt inn i tre faser (0–12 år) og fokuserer på forholdet mellom familien og andre sosialiseringinstanser, dynamikken mellom disse, og mulige språklige utfall av sosial orientering i aldersfasene.
Målet er å belyse barns språksosialisering og sosiolingvistiske utvikling i en kontekst der barndommen i stadig større grad inkluderer barnehage, barnevenner og utenomfamiliære institusjoner, i tillegg til foreldrenes rolle.
Modellen bygger på empiriske data fra Bolsøy-studien og bredere sosiolingvistisk teori om språkinnputt, normer og variasjon i språksamfunnet.

Hoveddefinisjoner og teoretisk rammeverk

Sosiolingvinistisk kompetanse (Kerswill 1996):
- «a person's ability to recognize language varieties within the community, to evaluate those varieties socially and to exploit them in the communication of social meaning»
- Omfatter kunnskap om sosiale verdier knyttet til ulike varieteter og evne til å bruke varianter i sosiale kontekster.
Samspill mellom språklig input og vilkår for språklig inntak (biologiske, sosialpsykologiske og kognitive faktorer) former tilegnelsen av grammatisk og sosiolingvistisk kompetanse.
Hudson (1996): «first parents, then peers, then adults» – barnas sosiolingvistiske utvikling følger et mønster der foreldrene har viktigst rolle i tidligste fase, deretter jevnaldrende og til slutt voksne.
Chambers (2003): De tre «sociolinguistically crucial ages» – barndom, ungdom, ung voksen alder – hver med særegne språklige utviklinger og sosiale rammer.
Ochs & Schieffelin (1984, 2008): Språksosialisering som prosess der språk både er redskap og resultat; språket strukturerer verden og utvider/begrenser hva vi kan uttrykke.
Tekstvelfer: Språk og sosialisering er samtidige prosesser – grammatisk og sosiolingvistisk utvikling skjer omtrent samtidig (Roberts & Labov, 1995).

Språktilegnelse vs. sosiolingvistisk kompetanse

To sentrale komponenter i tilegnelse av språk:
- Grammatisk kompetanse: systematisk kunnskap om språkets grammatiske regler.
- Sosiolingvistisk kompetanse: kunnskap om språklig variasjon i samfunnet, sosiale betydninger av varianter og evne til å bruke språket i samsvar med sosial kontekst.
Samspill mellom språklig input og vilkår for inntak gir grunnlag for utvikling av begge kompetansetyper, og disse gir til slutt grunnlag for språkbruk hos voksne.

Barndommens første språksosialisering og praksisfellesskap

Vanlig oppfatning i sosiolingvistikken: individet står mellom norminstanser (familie vs. andre institusjoner) og mellom språklige innputtkilder (hjemmet vs. andre miljøer).
Klassisk modell (Labov): mor som viktigste rollemodell i første fase; senere innflytelse fra jevnaldrene (og andre voksne) (Labov 2001, 1989, 1972, 1966).
Chambers’ inndeling av «sociolinguistically crucial ages»: barndom (foreldre som viktigstest), ungdom, ung voksen tid; fokuset i artikkelen er på første formative periode, barndommen.
Dobbeltsosialisering i moderne norsk barndom: barnet mottar språklig input fra begge hjem og fra utenomfamiliære instanser; i tillegg møter barnet mange språkpraksiser fra barnehage, søsken og jamaldringene.
Sammenstilling: i dagens norske barndom er språktilegnelsen preget av pluralitet i omsorgsinstanser og språklig praksis, og barnet utvikler seg i et nettverk av normsett, ikke kun i mor-barn-dyne.

Språktradering og dobbeltsosialisering – nøkkelbegreper

Labov’s «mors rolle» i tidlig språktradering: mors tale påvirker barns tidlige språkutvikling; utviklingen innebærer at barn assimilerer måter å tale på som står i spenning til morska talemålsnormer.
Dobbeltsosialisering (Dencik 1999): barnet utvikler språk i to sosiale systemer (hjem og utenomfamilie) samtidig; barndommens praksisfellesskap og normsett må forhandles mellom disse vingene.
Søsken som mellomledd: eldre søsken kan formidle normative praksiser til yngre søsken og fungere som mellomledd mellom foreldrenes språk og jamaldringsgruppas normer (Piedra & Romo 2003; Bugge 2015).
Konkretisering av språkpraksis i varierte kontekster: barnehage, barnegrupper, skole, og media gir barn erfaring med et arsenal av språkbrukere og varianter innen ett eller flere språk.
Sosiolingvistiske varianter i barnets omgivelse kan kobles til ulike personer og situasjoner; sosial verdi knyttes til variantene.

En samtidighet i tilegnelsen av grammatisk og sosiolingvistisk system?

Diskusjon om samtidighet mellom grammatisk og sosiolingvistisk utvikling:
- Chambers (2003) mener det er sannsynlig at tilegnelsen skjer samtidig, inkludert sosiale konnotasjoner til varianter.
- Smith, Durham & Fortune (2007) viser at komplekse grammatiske kategorier kan tilegnes senere enn mindre komplekse kategorier; sosiolingvistiske mønstre kan komme senere i barnespråksutviklingen.
Tospråklighetsforskning viser at barn gjennomgår tidlige språkblandingsperioder før mestring av kontekstavhengig lingvistisk variasjon; utviklingen går fra enkelt- til flerpersontilpasset system (Lanza 1997).
Kognitiv utvikling er nødvendig for å kunne associere varianter med personer og situasjoner; abstraksjonsevne er viktig for generalisering (f.eks. associere mjærk til bestemte personer og generalisere regler for høg alder).
Hypotese: tilegnelsen av sosiolingvistisk kompetanse og grammatisk kompetanse kan være gradvis og avhengig av inputfrekvens, sosial erfaring og inntak av input; samtidig utvikling er mulig, men avhenger av kontekst og individuelle forskjeller.
Faktorer som påvirker samtidighet/utvikling: markerte trekk i barneretta tale letter læring av sosiolingvistiske mønstre; foreldrenes språkbruk og bevissthet om sosiolingvistiske normer kan støtte barnets generell utvikling (Smith et al.; Foulkes, Docherty & Watt; Salmons et al.).

Makroforhold og kontekstuelle rammer

Samtidig som barnet utvikler språket, skjer en reorganisering av talemålet mot jamaldringsgruppas normer ( Labov 2001, 2007, 2010; Dunn & Cutting; Eckermann & Didow).
Barnehagen og skolen fungerer som viktige arenaer for å introdusere nye pragmatiske sjangre og språkbruksmønstre; skoletekster og nasjonale/regionale normer påvirker språkvalg og prestisjehierarkier.
Geografiske og institusjonelle rammer påvirker hvordan jamaldringsgruppa definieres: i Norge har skolesystemet tradisjonelt vært geografisk inndelt, mens andre land ofte er preget av sosioøkonomiske soneinndelinger.
Kjennetegn ved fase 3 (6–12 år): stabilisering av grammatikalsk system og homogenisering i jamaldringsgruppa, men ny variasjon kan oppstå hvis nye normer oppstår og blir sosialt relevante.
Økende global ungdomskultur og referansegrupper utenfor lokalsamfunnet kan bli relevante over tid.

Fase 1: Grunnleggende system (0–12 måneder)

Hovedtrekk: familien som primært praksisfellesskap og kilde til kunnskap om språket som symbolsystem.
Inkluderer voksne omsorgspersoner og sysker (søsken) som barnet deler husstand med.
Viktige forhold i fase 1:
- Foreldre og andre omsorgspersoner gir innputt som barnet begynner å avkode; grunnleggende språksystem utvikles.
- Preverbale fase: barn produserer lite språk, men kommuniserer behov og følelser; dette er ikke en hindring for senere tilegnelse.
- Fars betydning kan øke i nyere tider (fedrekvoten i Norge) og påvirker relasjon mellom fars utdanningsnivå og barns skoleprestasjoner (Cools, Fiva & Kirkebøen 2011).
Viktighet av praksisfellesskap og samskaping av normer i denne fasen, selv om barnet ikke produserer mye språk ennå.

Fase 2: Dobbeltsosialisering og talespråklig reorganisering (1–5 år)

Barnet blir deltidsmedlem i ulike praksisfellesskap og møter større språklig variasjon.
Parallelt skjer videre tilegnelse av grunnleggende språksystem og sosiale konnotasjoner av variasjon.
Barnehagen som institusjon blir ofte relevant i denne fasen (fra ca. 12 måneder i praksis for mange norske barn).
Psykologisk utvikling knyttet til jamaldrende: ettåringer søker sosial kontakt med andre ettåringer; større vennskap dannes blant jamaldringer i 2–5-årsalderen.
Tomasello (2003) viser at språktilegnelsen er en gradvis prosess hvor grunnleggende språk er på plass innen 5–6-årsalderen.
Fenomenet «vernacular reorganization» (Labov 2001): barnets talemål reorganiseres mot jamaldringsmålet; i denne prosessen erstattes funksjonelle former med andre former for kommunikativ funksjon.
Aldersgrenser for reorganisering varierer i litteraturen:
- Labov (2001) foreslår reorganisering før fylte 5 år hvis mødre har annen dialekt enn lokalt mønster.
- Labov (2010) foreslår oftere perioden 4–12/13 år som spesielt formative.
Reorganiseringens mål og varianter:
- Prøver å finne varianter som er sosialt gangbare i jamaldringsgruppa (sosial akseptabilitet).
- Avhenger av graden av språklig heterogenitet i jamaldringsgruppa; samfunn med manglende normer vs koineiseringsprosesser gir ulike rammer for sosialt akseptabel språkvariasjon.
Makrostrukturer og tidsrammer: barnets hverdag og barnehage-/familieordninger påvirker beslutninger om når og hvordan de går inn i dobbeltsosialisering; det er ikke nødvendigvis slik at et fravær av barnehage fører til mor-barn-dyade ved skolestart.
Søskens rolle i fase 2: eldre søsken kan introdusere yngre søsken til jamaldringens normsett før småsøsknene selv går inn i dobbeltsosialisering; «tjuvstart» i språklig omstilling.
Styrkeforholdet mellom instanser i fase 2:
- Kvantifisikert synspunkt: forekomsten av innputt fra ulike kilder (familie, jamaldring, barnehage) og hvor ofte disse sirkulerer i barnets hverdag.
- Sosial relevans-synspunkt: hvilke varianter er sosialt relevante for barnet og den aktuelle praksisfellesskapen; jamaldringsgruppa kan få betydelig plass allerede før input fra jamaldring blir høyere enn hjemmeinput.
Interaksjon vs. innputt: interaksjon ses som en forutsetning for språkendring; media som kilde til språkopplæring er mindre relevant uten interaksjon i språklig praksis (Stuart-Smith m.fl. 2013).
Observasjon og deltagelse i barnegrupper: gazing behaviour som viktig aktivitet i tidlig barndom (Dencik m.fl. 1988).
Foreldrenes rolle og identitet: foreldres språk system fungerer som en tidlig påvirkning, men barnets identitet og sosial tilknytning fortsetter å være viktig for senere språkutvikling. Språkvalg påvirkes av foreldrebakgrunn og stedsforankring (tilhørighet til sted, klasse mm.).
Søsken som kognitiv og sosial bro mellom hjem og jamaldringsgruppe; eldre søsken kan introdusere yngre til normsett før de selv når fase 2.

Fase 3: Stabilisering, homogenisering og ny variasjon (6–12 år)

Hovedtrekk: stabilisering av det grammatiske systemet; homogenisering av jamaldrings talemål internt i gruppa.
Men fortsatt mulighet for ny variasjon hvis nye normsett blir sosialt relevante og kulturelt akseptert.
Skolens rolle: undervisning i pragmatiske sjangre og språkbruk gir tilgang til nasjonale og regionale prestisjehierarkier og normmønstre; i noen land forventes også bruk av et annet språk/varietet i skolen.
Hvis fase 3 introduserer en jamaldringsgruppe med forskjeller fra fase 2, kan ny reorganisering oppstå.
Skolesystemets geografiske definisjon kan påvirke jamaldringsgruppe-sammensetning og referansegrupper.

Konsekvenser av fase 1–3 for språk hos unge og voksne språkbrukere

Ungdom 14–18 år (stadium 4 i den foreslåtte modellen): jamaldringsnært talemål typisk for stedet de vokste opp på, men dette forutsetter at jamaldringsgruppen har en identifiserbar og homogen talemålsnorm.
Divergens i definisjon av kritisk alder og sensitive perioder for ulike språklige trekk:
- Payne (1976, 1980): kritisk tidsvindu for fonologiske trekk, spesielt i lokale talemål.
- Long (1990): fonologiske trekk ofte må tilegnes før seks års alder; morfologiske/syntaktiske trekk kan tilegnes senere, fram til cirka 12–15 år.
- Kerswill (1996): trekkavhengig kritisk alder; noen trekk før seks år, andre senere.
Foreldreinnflytelse som varig faktor: Labov (2001); Roberts & Labov (1995) viser at foreldrenes språkmønstre kan ha varig innvirkning på barns talemål; dette støttes av fattigdoms- og språkforhold som gjenspeiles i forskningsdata (Gillians studier av kreolspråk som Pijin).
Modifikasjoner i tidlig språkpåvirkning: Kristoffersen (1980) antyder at tidlig innflytelse fungerer som et «filter» for senere språklige inntrykk; Chambers (2003) anerkjenner at foreldreeffekter er vanskelig å måle eksplisitt.
Norske studier viser at foreldrebakgrunn og oppvekststed er assosiert med variasjon i lokal talemålsbruk blant ungdom/unge voksne; men det er vanskelig å finne en systematikk i hvilke trekk som korrelerer med foreldrenes bakgrunn.
Språkregnskap: mange faktorer påvirker språkvalg over livsløpet — ikke bare grammatikk, men også pragmatiske og sosioestetiske variasjoner (f.eks. pronomen- og leksikalsk variasjon som /vi/ vs. /me/ i Bolsøy-studien).
Families rolle i senere livsfaser: identitetsforhandling og kulturell orientering påvirker språkvalg; sosial arv og utdanningslengde/yrke hos foreldre korrelerer med barns utdanningsforløp.
Generell implikasjon: språklige og sosiokognitive vilkår i barndommen former senere språkuttrykk, men kontinuitet og forandring avhenger av kontekst og identitetsforhandlinger gjennom livet.

Kilder og referanser (nøkkelverk)

Labov, William: variasjon, endring og språkstruktur: viktige verk inkluderer The Sociology of Language Change (1966), The Language of the Phone Community og Principles of Linguistic Change boksene (1989–2010).
Chomsky, Noam: Språklæring og intern grammatikk; sentral i diskusjoner om språkets medfødte natur (1981, 1986).
Ochs, Elinor & Bambi Schieffelin: Language socialization; språk som både verktøy og resultat i sosialiseringen (1984, 2008).
Chambers, J.K.: Sociolinguistic Theory (2003).
Dencik, Lars: Børn og familie i det postmoderne samfund; postmoderne barndom og sosialisering (1999).
Dencik, Lars, Carina Bäckström & Ewa Larsson: Barnets två världar (1988).
Foulkes, Paul & Gerard Docherty; fine artikler om fonetikk og sosial liv i fonologi (2005, 2006).
Piedra, María de la & Harriet Romo: Collabore til Literacy i mexicansk-invandrermiljø; rolle av sibling mediators (2003).
Bugge, Edit: Språktradering i Bolsøy (2015) – doktoravhandling; empirisk fundament for normative diskusjoner.
Sæther, Jan-Petter: Sosial arv og språklig variasjon i Norge (2009, 2010).

Praktiske og samfunnsmessige implikasjoner

Betydning av barnehage og andre institusjoner som relevante praksisfellesskap i fase 2;
Foreldres språkbruk og sosiale bakgrunn som varige, men ikke ensartede, påvirkninger på barns språkutvikling;
Viktigheten av å anerkjenne at språk er sosialt konstituert og at normer og sosial identitet påvirker hvilke varianter som blir mest sosialt akseptert blant jamaldringsgruppa og lokalsamfunnet.
Politikkimpikasjoner: familiepolitikk (f.eks. fedrekvote) kan påvirke fars rolle og barns språklige utvikling og skoleresultater.
Språkplanlegging og utdanningspraksis bør ta høyde for at barns språkopplevelse er flerfaglig og kontekstbundet – språk- og kulturelt mangfold bør ses som en ressurs snarere enn et problem.

Noter om metodikk og datagrunnlag

Analysen hviler på en blanding av teoretisk rammeverk og empiriske data (Bolsøy, 2015) samt bredere norsk sosiolingvistikk og internasjonal litteratur.
Vekt på multi-kontekstuell data: familie, barnehage, jevnaldrende, skole og media – og hvordan disse påvirker språkvalg og språkstruktur gjennom barndommen.

Abstract – kort oppsummert

En modell for sosiolingvistisk utvikling i en moderne norsk barndom, delt i tre faser, med fokus på betydningen av familie og andre sosialiseringinstanser, og hvordan disse forholdene påvirker språkpraksis og senere språkbruk hos ungdom og voksne.

Nøkkelbegreper å huske

Sosiolingvistisk kompetanse, språktradering, dobbeltsosialisering, vernacular reorganization, jamaldringsgruppe, referansegrupper, interaksjon vs. innputt, barnehagens rolle, foreldreepåvirkning, språklig identitet, normsett, koineisering, reproduksjon av sosiale praksiser, språkendring i barndommen, kritisk alder/maturational constraints

Tips til eksamen

Kan forventes å beskrive fasestrukturen og gi eksempler på hvilke instanser som dominerer i hver fase; forklar hvordan input og normer fra ulike instanser kan styrke eller motstride hverandre.
Vær i stand til å diskutere samtidighets- vs. tidsforsinket tilegnelse av grammatisk og sosiolingvistisk kompetanse og gi eksempler fra Bolsøy og andre studier.
Vurder hvordan moderne norske forhold (barnehage-tilknytning, fedrekvote, familiestruktur) påvirker språkutviklingen i dag og i morgen.

Tillegg: figurinnhold (utkast) - Modelloversikt

Fase 1 (0–12 måneder): Familien + andre omsorgspersoner; begynnende avkoding av språksystem; preverbale kommunikasjonsformer.
Fase 2 (1–5 år): Dobbeltsosialisering; utvidet språkvariasjon; barnehage inkludert; reorganisering mot jamaldringsmålet; referansegrupper og større eksponering for sosiale konteksttyper.
Fase 3 (6–12 år): Stabilisering av grammatikk; homogenisering innen jamaldringsgruppa; potensiell ny variasjon via nye normsett og skolens rolle; geografiske skillelinjer i skolekretser.
Konsekvenser for ungdom og voksne (14–18 år og utover): jamaldringsnært talemål, kritiske aldre for ulike trekk, foreldres innflytelse og sosial arv, og skissen til en videreføringsmodell av språket i voksenlivet.