Språkhistorie på 1800 tallet

Språkhistorien på attenhundretallet handler kort sagt om hvordan vi gikk fra å skrive dansk i Norge, til å få to norske skriftspråk eller målformer på slutten av attenhundretallet. etter 400 år under danskene var dansk blitt skriftspråket i Norge.  folk litt oppover i samfunnet kunne av og til snakke dansk med norsk uttale i formelle sammenhenger. men de fleste i Norge etter 1814, mer enn 90 % av befolkningen, var bønder som snakket ulike varianter av norske dialekter. 

på starten av 1830 tallet fikk vi en språkdebatt hvor det ble diskutert hva slags skriftspråk vi burde ha i Norge nå som vi var blitt et eget land. i Europa på denne tiden og mange inspirert av romantikken, og tanker om hvor viktig språket er for et folk. dette var ment å gjøre at enkelte ønsket seg et skriftspråk som var mer norsk. enkelt sagt ble tre alternativer presentert, og i praksis var nok kun to av dem aktuelle. Henrik Wergeland syntes vi burde fornorske dansken gradvis ved å innføre flere og flere særnorske ord, altså spesifikt norske ord og uttrykk i skriftspråket. han hadde et demokratisk, et nasjonalt, og et kunstnerisk argument for dette. Det demokratiske argumentet, dersom det norske skriftspråket ble mer likt slik nordmenn snakket, ville flere lære å lese og skrive godt, og dermed har større muligheter til å delta i samfunnsdebatten. Det kulturelle argumentet, for å være et kulturelt selvstendig land, trengte Norge dessuten å ha sitt eget skriftspråk på lik linje med nabolandene sine. i tillegg mente Wergeland at diktere som han selv trengte et språk som var bedre synkronisert med det norske temperamentet og med den norske naturen. de som tilhørte intelligens partiet, og kretsen rundt Johann Sebastian Welhaven, syntes vi burde beholde dansk. dette var alternativ nummer to i språkdebatten. viktigst var kanskje et innlegg PA Munch skrev hvor han argumenterte for dette. dansk var allerede godt etablert her, og ved å beholde dansk kunne vi lettere beholde kontakten med Danmark og med Europa. Det tredje alternativet ble presentert av den samme PA Munch, i samme innlegg som vi akkurat har nevnt, det var at dersom man først skulle prøve å lage et norsk skriftspråk, burde man ikke fornorske dansken slik Wergeland ville. en bedre måte mente han kunne være og i stedet ta utgangspunkt i en norsk dialekt som bevart mye av det norrøne, og så heller lage et skrift basert på denne dialekten. mye tyder imidlertid på at dette først og fremst var noe Munch skrev for å kritisere Forsknings idéene til Wergeland og til de som støttet han. tanken hans var på ingen måte at et slikt skriftspråk skulle erstatte dansk. 

på 1840 tallet reiste mange ut for å oppdage det norske, som eventyr, sagn, folkeviser og dialekter som de ville samle inn og skrive ned. Asbjørnsen og moes folkeeventyr som ble hentet inn hadde blitt fortalt på dialekt, men de valgte å publisere eventyrene på en slags fornorsket dansk. de skrev på dansk, men brukte også enkelte ord og grammatiske former som bare fantes på norsk, som gutt istedenfor dreng, og navnet mitt istedenfor mitt navn. mange følte at Asbjørnsen og Moes eventyrstil viste i praksis at Norge kunne ha sitt eget skriftspråk. ofte regnes dette som det første skrittet mot dagens bokmål. 

midt på attenhundretallet kommer Ivar Aasen og Knut Knudsen. mellom 1842 og 1846 reiste Ivar Aasen rundt i landet og kartla forskjellige norske dialekter. han unngikk byene og var særlig interessert i dialekter som hadde beholdt mange trekk som minnet om norrønt. etter reisen ga han ut en grammatikk bok, og en ordbok. Med dette var han ferdig med første del av prosjektet sitt. Han hadde gitt en oversikt over norske dialekter, og vist at det fantes en sammenheng mellom dem. prosjektets andre del var å lage et nytt, norsk skriftspråk, basert på det norske forskjellige norske dialekter. dette var det som ble til landsmål senere nynorsk. Aasen så for seg at de ulike norske dialektene hadde utviklet seg fra en grunndialekt som minnet en del om norrønt. han forsøkte å lage et skriftspråk som kunne ligne på denne dialekten. i arbeidet sitt fulgte han noen prinsipper. for det første, var han opptatt av systematikk og ville at alle bøyningsformer av et ord skulle ha sin egen skrivemåte. i mange dialekter sa man for eksempel: i går kasta eg, og jeg har kasta. som vi ser ender disse vernene med a ending. dette likte ikke aasen. i skriftspråket ville han ha: i går kastade eg, og jeg har kastat. på denne måten fikk hver bøyningsform sin egen skrivemåte. for det andre beholdt han norrøne former i skriftspråket sitt (med få unntak) hvis man kunne finne norrøne former i minst en levende dialekt. Infinitiv på åsens landsmål sluttet for eksempel alltid på a: og Vera, og bita, og kasta. Dette var siden Infinitiv på norrønt sluttet på A, og det samme gjaldt en del moderne norske dialekter. I midlertidig brukte Aasen ikke norrøne former med mindre han faktisk hadde hørt det i minst en dialekt, for språket skulle være levende. det var også et viktig prinsipp. han var mer interessert i folks dialekter enn han var i norrønt, og folkeopplysning var en viktig del av hva Aasen drev med. han ville gi folk et skriftspråk som var enklere, ikke vanskeligere. Aasen balanserte enkeltsagt to hensyn samtidig. språket skulle på den ene siden beholde en kobling til fortiden vår, samtidig som det skulle være synkronisert med det språket som faktisk ble snakket rundt omkring i landet. Aasen var også en språklig purist. han ville unngå tyske lånord som historisk sett ikke hørte hjemme i norsk. ord som typisk begynner på an eller Be, eller som slutter på het. fremmedord fra språk som fransk og latin var han heller ingen tilhenger av (selv om han innså at mange av disse var nødvendige).

Knut Knudsens strategi for å skape et norsk skriftspråk var annerledes enn Aasens. Knutsen var opptatt av ortofoni, enkelt sagt: det å skrive mest mulig som man snakker. nordmenn sa kastet eller kasta men måtte skrive kastede på dansk. hvis folk sa kastet, mente Knutsen også at en kunne skrive kastet. Knutsen ville ha et skriftspråk som minnet mer om hvordan nordmenn faktisk snakket, for eksempel ville han fjerne bløte bokstaver og han ønsket harde konsonanter istedenfor bløte. nordmenn snakker imidlertid svært forskjellig, og skal man ha et ortofon språk, altså et språk som ligner på folks talemål, bør man ta utgangspunkt i en måte å snakke på. Knutsen mente at det beste var å basere skriftspråket på de dannedes daglig talespråket. Altså hvordan overklassen i byene snakket.

 der Aasen ville konstruere et nytt skriftspråk basert på bøndene dialekter, ville altså Knutsen fornorske dansken ved å gjøre språket mer ortofon og ta utgangspunkt dannet daglig tale. Ibsen og Bjørnson støttet som unge Knut Knudsen, mens folk som Åsmund Olavsson Vinje og Arne Garborg, støttet Aasen. med Aasen og Knutsen fantes det nå to seriøse og vitenskapelige alternativer til det å skrive dansk. i løpet av attenhundretallet siste 30 år ble språkspørsmålet en del av Norges storpolitikk. tre viktige språk vedtak som kom i løpet av disse årene.

 i 1878 fikk vi vedtak om barnas eget talemål i undervisningen. så langt det lot seg gjøre skulle undervisningen tilpasset barnas dialekter. dette styrket dialektene i skolen og ga dem høyere status. på sikt var dette bra for landsmålet som var bygget på nettopp dialekter.

 i 1885 fikk vi jamstillingsvedtaket. det viktigste språkpolitiske vedtaket i Norge noensinne. med dette fikk vi to offisielle skriftspråk. Det var landsmål og det man kalte de alminnelige bokspråk (altså dansk). Disse ble nå offisielt sett på som likestilt. det var partiet Venstre som fikk Jamstillingsvedtaket gjennom på Stortinget. Venstre var på den tiden bøndene parti, og hadde vunnet valget i 1884. det å likestille de to skriftspråkene var en viktig symbolsak for dem.

 mål paragrafen fra 1892 sa blant annet at det var skolestyrene lokalt og ikke sentrale myndigheter som skulle avgjøre om det skulle undervises på landsmål, eller på det alminnelige bokspråk. mål paragrafen bidro til at landsmålet skulle komme til å få en voldsom vekst neste 50 årene.