Kapittel 11 og 12

Livsformer og økologisk tilpasning

Mennesker er verdens mest tilpasningsdyktige pattedyr. Vi bor i alle økologiske miljøer. Dette vitner om en ekstrem evne til å mestre et bredt spekter av produksjonsformer, som vil si at vi har en rekke ulike måter å finne, skaffe og dyrke mat på.

Vi er en art som kjennetegnes av et enormt mangfold og økologiske tilpasninger og livsformer. livsformer vil se de materielle og teknologiske midlene og teknikkene vi bruker for å tilpasse oss vårt økologiske miljø, som jakt og sanking, eller hagebruk og kystfiske. Menneskelige bosetninger omfatter alt fra familiebaserte småskalasamfunn, det vil si samfunn som er så små at alle kjenner hverandre, til komplekse samfunn med millionbyer.

Bærekraft og naturens bæreevne

Bærekraft handler om en form for ressursutnyttelse som ikke ødelegger for framtidige generasjoner, mens bæreevne handler om hvor store befolkningstall det økologiske miljøet kan tåle.

Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom i verden, er minkende. Men mange lider fremdeles i sult og sykdommer som følge av fattigdom. Problemet havner mer om fordeling enn produksjonsevne. Mange rike land produserer mer enn de har bruk for, og overskuddet kastes heller enn å bli omfordelt. Vi har gode muligheter til å produsere nok mat til hele verden, problemet er at maten ikke fordels rettferdig.

Det industrielle landbruket bruker store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler for å holde produktiviteten oppe. Et annet miljøproblem er at kornproduksjon fører til monokultur, det vil si områder der det bare dyrkes én art. Dette gjør at man kan produsere mye mat per kvadratmeter, men med en høy økologisk kostnad i form av utarming av matjord, tapt økologisk mangfold, avskoging og et vannforbruk som i mange tilfeller tapper det tilgjengelige grunnvannet. Monokultur og tapt økologisk mangfold gjør at landbruk blir spesielt sårbart for klimaendringer fordi en hel sesong ryker når noe går galt.

I Norge ble Norsk institutt for bioøkonomi etablert i 2015 for å løse problemene i matproduksjonen. Dette er et institutt som forsker og leverer kunnskap om mat- og planteproduksjon, arealbruk og samfunnsøkonomi, ut fra et prinsipp om bærekraftig utvikling.

Livsformer som jakt og sanking opprettholder artsmangfoldet i nærmiljøet sitt og er økologisk bærekraftige, men jorda har ikke bæreevne til at hele verdens befolkning kan være jegere og sankere. Jakt og sanking krever store arealer og liten befolkning for å være bærekraftig.

Jakt og sanking

Det å livnære seg ved jakt og sanking vil si at en samler mat som finnes naturlig i det området en bor. Dette betyr at jegere og sankere ikke dyrker elle avler fram bestemte planter, og at de ikke har husdyr, bortsett fra hunder. De skaffer seg kjøtt ved jakt, fangst og fiske, og de sanker nøtter, frukter og andre planter som vokser vilt. Selv om jegere og sankere ikke har dyrket maten på den måten man gjør gjennom det moderne jordbruket, har hver gruppe formet økologien i omgivelsene sine gjennom flere tusen år ved å utnytte naturressursene. Jegere og sankere hogger trær for å lede byttedyr bestemte veier og plukker planter på en måte som bedrer vekstvilkårene og hjelper spredning av frø.

Det er noen spesielle kjennetegn som går igjen i jakt- og sankersamfunn. De fleste jegere og sankere har kulturelle forpliktelser til å dele ressurser seg imellom. Derfor har de en høy grad av sosial likhet, og det er sjeldent med hierarkier eller aristokratier. I slike samfunn i det sørlige Afrika er det vanlig at kvinner har spesielle maktposisjoner som kommer til uttrykk gjennom jaktritualer og ved fordeling av kjøtt, som vil se at kvinnene er de som fordeler kjøttet som jegerne har med hjem til leiren. Det er også vanlig at de er nomadiske, altså at de flytter bosted med jevne mellomrom. Noen flytter rundt etter årstiden, andre følger bestemte dyr, mens andre bor på samme ste i et år eller mer om gangen.