Untitled
Antikken kan tidfestes fra 700 fvt. til 500 evt. I den første delen av denne perioden er det den greske storhetstiden som er viktig, mens den andre delen preges av Romerriket. Grekerne hadde sin storhetstid fra 480 til 420 fvt., og arrangerte olympiske leker allerede fra 776 fvt. Romerriket begynte å vokse etter Alexander den stores død i 323 fvt. og hadde sin største utbredelse rundt 200 evt. Det vest-romerske riket gikk i oppløsning i år 480.
Dionysos-teateret er plassert under Akropolis i Aten og er det eldste av de greske teatrene. Allerede på 600-tallet fvt. ble de første dityrambekonkurransene holdt her. Den gang var det bare en sirkelrund danseplass ved siden av Dionysos-templet, men dette ble senere bygget om til teater. I årene som fulgte ble teateret bygget i alle de gresktalende byene – fra Napoli og Sicilia i Italia til Efesos i Tyrkia. Da Romerriket ble den styrende makten, fikk en enda større del av verden romerske teatre.
De greske teatrene ble som regel bygget i naturskjønne omgivelser der tilskueren hadde god utsikt over landskap og hav. Teatrene lå også gjerne i en åsside slik at publikumsplassene fikk en naturlig stigning. Tribunene ble ofte først satt opp med trebenker, men senere kom konstruksjoner av stein. De største teatrene kunne ha 14-17000 tilskuere, noe som viser at teateret var enormt populært, og samtidig samlende for de greske bystatene. Var man ikke en del av dette fellesskapet, ble man ansett som en barbar.
Til å begynne med var scenen i de greske teatrene sirkelrunde spilleplasser, kalt orkestra. Etter hvert ble mange av spilleplassene formet som halvsirkler. Her hadde koret plass til dans og sang, og fra sidene gjorde også skuespillerne sine entreer og sortier. Da teaterfestivaler ofte skulle hedre en av de greske gudene, hadde scenen også et alter som det ble sunget og danset rundt. Alteret ble kalt tymele. Bak orkestra, lengst vekk fra publikum, var en konstruksjon kalt skene, som betyr telt. Her kunne skuespilleren skifte kostymer og masker, og skene kunne også brukes til entreer og sortier.
Med romerne forandret teateret seg etter nye byggeskikker og materialer. De hadde oppfunnet sement, og med dette byggematerialet kunne de reise storslåtte amfiteatre over hele det romerske riket. Det romerske teateret er ofte formet som en hestesko, der den avrundede delen av bygningen er ment for publikum, slik at de sitter i en halvsirkel rundt scenen. Romerne forandret den greske skene til en scene i mur og stein, slik at skuespillerne kunne spille på den.
Romerne bygde også store sirkelrunde amfiteatre. Det mest kjente er kanskje Colosseum i Roma, men vi finner fremdeles mange av disse byggene i en rekke land. Her kunne det bli spilt teater, men med tiden ble teatrene hovedsakelig brukt til å arrangere gladiator- og dyrekamper. Tragedier og komedier mistet etter hvert sin rolle som folkeunderholdning.
I de greske teatrene ble det spilt tragedier, komedier og satyrspill. Tragediene var preget av alvorlige og ulykksalige hendelser i et høytidelig språk. På scenen var det skuespillere og kor. Koret kommenterte ofte handlingen eller kom med råd eller annen informasjon. Skuespillerne bar masker og var kledd i fargerike kitoner, et plagg for kvinner og menn som dekket overkroppen og som rakk et stykke ned over beina. Det var bare menn som var på scenen, selv om det var kvinneroller som ble spilt. Koret kunne være utkledd for eksempel som byens borgere, rådsherrer eller hevngudinner. Med kor fulgte også musikk, og skuespillene ble gjerne akkompagnert av lyre, fløyte og rytmeinstrumenter.
I satyrspillet var skuespillerne utkledd som nettopp satyrer, men disse skuespillene hadde også andre roller i karikerte kostymer. Angående komedien er det fornuftig å skille mellom den gamle og den nye. Den første kjenner vi fra Aristofanes, og den nye komedien har vi fra Menander. Den gamle komedien har ofte skuespillere med karikerte masker, mens koret kunne være utkledd som dyr eller noe annet relevant for stykket som ble spilt. Skuespillerne hadde korte drakter som gjerne ble supplert med en godt synlig fallos. I den nye komedien var skuespillerne mer anstendig kledd, og disse skulle forestille kjente karakterer – som den gjerrige, den rike, en slave eller lignende.
På scenen var det sparsomt med rekvisitter, men dette var også under utvikling. Aristoteles hevdet at det var Sofokles som oppfant scenografien, for eksempel ved å kle skene med malerier som skulle forestille stedet der handlingen utspilte seg. Skuespillerne kunne også være utstyrt med rekvisitter som symboliserte rollen de spilte – for eksempel et septer for en konge eller et skjold for en kriger. Romerne synes å ha hatt gresk teater som forbilde, og selv om teaterbygningene forandret seg noe, var det ikke mange andre aspekter ved iscenesettelsen som endret seg i særlig grad.