Strukturalisme / Barthes
Grunnleggende spørsmål om fransk strukturalisme:
Hva er strukturalisme, og hvordan skiller den seg fra andre litteratur- og kulturteorier?
Fransk strukturalisme er en etterfølger av 20-tallets tsjekkiske strukturalisme, og hadde sitt toppunkt på 60-tallet (strukturalisme generelt hadde sin gransperiode på 60-tallet i frankrike).
Hva de arvet fra de tsjekkiske strukturalistene:
Litteraturen er en del av et sosialt betinget tegnsystem
Ikke interessert i enkelttekster, men heller kartlegging av systemet som teksten er en del av
Reaksjon på den historisk-biografiske litteraturforskningen (death of the author)
Strukturalistene sitt hovedmål var altså å kartlegge litteraturens systemer, hvordan litteraturen er bydg opp, og de anså teksten mening ikke som noe som ble påført teksten gjennom forfatteren eller leser, men heller som en integrert del av teksten interne språklige og litterære system.
Mening som en del av teksten system
Spesielt for de senere strukturalistene anerkjente de all tekst som litteratur, og var ikke bare opptatt av skjønnlitteratur (Barthes undersøkte f.eks. motemagasiner), men de var spesielt opptatt av narrative tekster.
Hvilken rolle spiller Ferdinand de Saussure for utviklingen av strukturalismen, spesielt gjennom hans lingvistiske teorier?
Ferdinand de Saussure sin kartlegging av språksystemet kan gjerne regnes som startskuddet for strukturalismen, og han utfordret det tidligere diakronet synet på utforskningen av språket. Saussure mente at språket måtte undersøkes synkront, som betyr at det undersøkes i konteksten av et gitt tidspunkt, og ikke som en tidsmessig utvikling. Han fokuserte altså på språksystemet på et gitt tidspunkt istedenfor å undersøke hvordan språket har utviklet seg.
Saussure var også en grunnlegger for semiotikken/semiologien, som betegner studiet av tegn. Innenfor semiotikken betraktes språket som et system av tegn, hvor det er kombinasjonen av ulike tegn som skaper mening for språket. Innenfor semiotikken er et viktig prinsipp at tegnenes mening kommer av fraværet av andre tegn, altså f.eks. at et ord får sin betydning fordi det ikke betyr et annet ord.
Lik deres tsjekkiske forgangere (er det et ord idk) mente de senere strukturalistene også at litteraturen er et system bygget opp av systemer.
Hva er forskjellen mellom «langue» og «parole» i Saussures språkmodell, og hvorfor er denne distinksjonen viktig for strukturalister?
La Langue er språksystemet som en helhet, hvor språkets regler og normer skaper mening.
La Parole er én bestemt ytring, språket i praksis.
Saussure mente at man måtte undersøke parole som én av mange varianter av et større språksystem, og man kan bare nå språksystemet (la langue) gjennom de bestemte ytringene (la parole) ved å undersøke hvilke prinsipper som har blitt brukt.
Hvordan forstår strukturalistene begrepet «struktur», og hvordan anvender de dette i analyser av språk, tekst og kultur?
Struktur er… oppbyggingen av en tekst? Teksten er bygget opp av ulike systemer, både språklig og litterært, og disse systemene skaper tekstens mening.
Strukturalistene (eller ihvertfall de som er i claudi-kapittelet) fokuserte mye på litterær struktur, selv om de tok mye inspirasjon fra lingvistikken, og roman jakobson holdt fremdeles på langt ut på 60-tallet.
Hva mener strukturalister med begrepet «differanse», og hvordan fungerer dette som et grunnprinsipp i deres analyse?
Hvordan ser Roland Barthes på ideen om at «forfatteren er død», og hva betyr dette for strukturalistisk litteraturteori?
Strukturalistene mente at forfatterens intensjon hadde ingenting med tekstens mening å gjøre, og at meningen kom fra oppbyggingen av tekstens systemer.
Sentrale konsepter og begreper:
Hva innebærer strukturalismens fokus på binære opposisjoner, og hvordan kommer disse til uttrykk i tekster og kulturelle systemer?
Hvordan fokuserte strukturalistene på narrative tekster? Hva sa de om tekstens sytem, spesielt Roland Barthes?
Strukturalistene fokuserte mye på narrative tekster, altså de narrative tekstenes system, deres langue. '
‘De underliggende mønstrene som bestemmer sammensetningen av den enkeltr teksten, som dens enkeltdeler får sin mening gjennom’
Sentralt stod tekstelementenes funksjon innenfor teksten.
Andre strukturalister og deres undersøkelser:
Vladimir Pross i Undereventyrets morfologi i 1928- kartlagte 31 funksjoner i undereventyr som fungerer som handlingens byggesteiner, f.eks. helten forlater hjemmet, skurken bekjempes, helten gifter seg osv. Han fant også ut at alle eventyrene han undersøkte hadde en misgjerning eller en mangel, og dette er de to grunnleggende konfliktene for alle eventyr.
Algridas Greimas i 1966 utviklet sin aktantmodell, hvor en aktant betegner en rolle i en narrativ tekst. Han undersøkte ikke bare hvilke aktanter som eksisterte, men også deres forhold til hverandre. I modellen hans hadde han altså et subjekt som ønsker et objekt. Subjektet har en hjelper og en motstand, og objektet har en avsender og en mottaker.
Tzvetan Todorov bygget videre på formalistenes fabula og sjuzet, og delte en narrativ episode i statisk (beskrivelse av en tilstand) eller dynamisk (overgang mellom tilstander). Videre delte han inn i narrative adjektiv, som beskriver tilstanden, og narrative verb som beskriver overgangen.
Roland Barthes tok mye inspirasjon fra lingvistikkens forståelse av hvordan f.eks. et ord ikke får sin fulle mening før det plasseres i et setning, og på samme måte Barthes at en fortellings enkeltdeler ikke fikk mening før de blir satt inn i en helhet.
Han bryter ned handlingssegmenter i to funksjoner:
Indisium: en handlingsenhet som ikke peker mot en annen, f.eks. informasjon eller karaktertrekk om personer, atmorsfæreanmerkninger osv.
Virkelige funksjoner: handlingsenheter som er bundet sammen med andre.
De virkelige funksjonene deler han videre:
Kjerner/kardinalfunksjoner: nødvendig del av den overordnede handlingsgangen, som binder handlingen sammen og driver den fremover
Katalyser: ikke nødvendig for den overordnede handlingen, men tjener som utfylling mellom kardinalfunksjonene
De detaljene som verken har en narrativ funksjon eller er et indisium skaper en virkelighetseffekt.
Hva er semiotikk, og hvordan bruker strukturalismen semiotiske metoder for å analysere meningsproduksjon i tekst og kultur?
Semiotikk er læren om tegnet og går ut på at språket er et system som er bygget opp av enheter som sammen skaper språkets mening. Roland Barthes tar i bruk Saussures semiotikk (som gjerne kalles heller for semiologi) når han forklarer hvorfor virkelighetseffekten skjer i narrative tekster.
Hvordan påvirker strukturalismens oppfatning av språk som et lukket system tolkningen av litterære og kulturelle tekster?
Hva menes med «koder» og «konvensjoner» i strukturalistisk analyse, og hvordan strukturerer de vår forståelse av tekster?
Roland Barthes ‘Virkelighetseffekten’
Grunnleggende spørsmål om Virkelighetseffekten:
Hva mener Barthes med begrepet «virkelighetseffekt»? Hvordan oppstår denne effekten i litteraturen?
Med virkelighetseffekten mener Barthes den effekten som skjer når en narrativ tekst har tilsynelatende overflødige detaljer som ikke bærer noen konnotativ mening (mening over den originale meningen). Da bærer disse detaljene en virkelighetseffekt, som betyr at de gir illusjonen av at elementer i teksten refererer til virkeligheten, selv om litteratur egentlig ikke gjør det.
Barthes mener at strukturalistene har fram til da ignorert slike notasjoner/elementer i narrative tekster som ikke peker som en dypere betydning, eller så har de blitt kategorisert som katalyser med en funksjon for karakterer eller atmosfæren, eller så har de blitt ignorert som er helt imot den strukturelle tanken om å redegjøre for det narrative stoff i sin helhet.
Virkelighetseffekten gir også leseren en pause av alle de funksjonelle detaljene: virkelige funksjoner og indisier
Hvordan argumenterer Barthes for at detaljer som ikke bidrar til fortellingen likevel kan ha en viktig funksjon?
Barthes skiller mellom narrative (prediktive) og beskrivende (analoge) ledd i en tekst: virkelige funksjoner og indisier, men fremdeles er det noen notasjoner i tekster som ikke passer inn i noen av disse kategoriene. De verken hjelper fortellingen framover eller beskriver noe/noen (som pianoet og eskene). Dette reiser spørsmålet om alt i den narrative strukturen har en betydning, og hvis ikke, hva slags betydning har de betydningsløse notasjonene?
Barthes sier videre at beskrivelsen har lenge hatt en estetisk funksjon, helt tilbake til den antikke retorikkens tre talesjangre: forensisk (anklager og forsvar), deliberativ (rådgivende og politisk tale) og epidiktisk (ros og kritikk). Den epidiktiske retorikken hadde en estetisk verdi (f.eks. gjennom ekfrasen), men på den tiden var det ikke så viktig om det var realistisk. I antikken var det heller ikke så mye fokus på realisme, men sannsynlighet. Og Barthes sier at sannsynlighet er underlagt publikums oppfatning, og handler mer om estetikk enn noe annet.
Vår tids maniske henvisning til det konkrete
I Flauberts tid er beskrivelsen underlagt ‘den estetiske sannsynlighets tyranniske krav’, hvor realisme er av essens og språket skal male et bilde av omgivelsene i Madame Bovary.
Beskrivelsen av den ‘konkrete virkeligheten’ er en motstand mot beskrivelsen , fordi den har ikke en estetisk funksjon, dens eneste funksjon er å vise til det som eksisterer i virkeligheten
I moderne tid viser alt fra fotografier, museer og reportasjer at virkeligheten har en verdi i seg selv, og trenger ikke ha en ‘funksjon’, det at noe eksisterer eller har eksistert er nok til å omtale det
Barthes betegner realismen som utsagn der referenten er eneste garantist, altså at innenfor realismen blir slike notasjoner uten en signifikat, de har ingen betydning utenfor det de referer til i virkeligheten.
Signifikanten er ikke en del av tegnet lenger, og det gjenstår bare forbindelsen mellom referent og signifikant.
Hvordan bruker Barthes eksempler fra Flauberts verk for å illustrere begrepet «virkelighetseffekt»?
I et enkelt hjerte/en enkel sjel beskriver en passasje et piano, en eske og et barometer. Pianoet viser til familiens økonomiske status, esken viser til at de er uorganisert, men barometeret har ingen betydning stakkars.
Sentrale konsepter og begreper:
Hva er forskjellen mellom funksjonelle og ikke-funksjonelle detaljer, ifølge Barthes, og hvordan bidrar disse til virkelighetseffekten?
Funksjonelle detaljer er enten narrative eller beskrivende, enten driver de handlingen framover eller så bidrar de til beskrivelsen av karakterer eller omgivelser. Men det er fremdeles noen elementer i en tekst som ikke passer inn i noen av disse kategoriene, for selv om de beskriver omgivelser viser de ikke til en betydning utenfor det å ‘være’ det objektet. bla bla bla jeg er trøtt.
Hvordan ser Barthes på forholdet mellom litterær realisme og leserens opplevelse av troverdighet i teksten?
Hva mener Barthes med «den referensielle illusjonen», og hvordan bidrar den til leserens oppfatning av en tekst som realistisk?
For å forstå dette er det viktig å påpeke to begrep som Barthes bruker i teksten: denotasjon og konnotasjon. Med denotasjon mener han tegnets betydning som stammer fra forholdet mellom signifikant og signifikat, altså f.eks. at ‘løve’ betyr en løve, mens konnotasjon er den ekstra betydningen vi påfører tegnet, f.eks. at løve refererer til akhilles.
Barthes sier at innenfor realismen er ‘virkeligheten’ konnotasjonssignifikatet, altså etter at tegnet originale signifikat har blitt kastet ut er tegnets egentlige betydning bare at det er en del av virkeligheten.
Det Barthes mener med ‘illusjon’ er at i realismen tror vi at notasjonen refererer til virkeligheten, men egentlig gjør den ikke det, fordi litteratur kan ikke referere til noe annet enn signifikatet. Egentlig bare betyr notasjonen ‘virkelighet’, men den peker ikke direkte mot virkeligheten.
Det virkelighetseffekten dermed er er et konnotasjonssignifikat som sier ‘virkelighet’, men i kategorien av virkelighet og ikke direkte referenten.
Barthes mener altså at virkelighhetseffekten oppløser tegnet, og dette peker mot hans senere poststrukturalistiske vending.
Hvordan bruker Barthes semiotikk til å forklare hvorfor detaljer i en tekst kan skape en følelse av realisme?
Barthes sier at innenfor realismen/moderniteten eksisterer det notasjoner som ikke har en narrativ eller beskrivende funksjon, men heller bidrar de til virkelighetseffekten som blir påført leseren. Semiotisk fungerer dette ved at signifikatet blir kastet ut av tegnet, fordi notasjonen har ingen betydning utenfor å peke mot virkeligheten. ‘Virkeligheten’ bli dens nye signifikat, og illusjonen her er at tegnet peker mot referenten, men egentlig peker det bare mot ‘virkelighet’ som signifikat.
Drøftespørsmål:
Hvorfor mener Barthes at detaljene som tilsynelatende ikke tjener noe formål kan være viktige for litterær realisme? Kunne vi oppfatte teksten som realistisk uten disse detaljene?
Kan vi si at Barthes' virkelighetseffekt er universell, eller kan den forstås som kulturavhengig? Hvordan kan ulike kulturer oppfatte virkelighetseffekten forskjellig?
Hvordan utfordrer Barthes’ teori på «virkelighetseffekten» tradisjonelle litteraturkritiske metoder som fokuserer på symbolikk og allegori?
Er det mulig at for mange «ikke-signifiserende» detaljer kan svekke en tekst? Hvordan påvirker mengden av disse detaljene leserens opplevelse?
Hvordan kan Barthes’ idé om virkelighetseffekten anvendes på moderne medier, som film og TV? Fungerer det like godt utenfor litteratur?
Er det mulig å skape en virkelighetseffekt i sjangre som ikke er realistiske, som fantasy eller science fiction? Hvordan fungerer virkelighetseffekten i slike sjangre?
Hvordan forholder Barthes’ idé om den «referensielle illusjonen» seg til vår moderne forståelse av sannhet i litteraturen? Kan virkelighetseffekten fordreie leserens oppfatning av sannhet?
I hvilken grad kan man si at virkelighetseffekten er et bevisst grep fra forfatterens side, eller er det en ubevisst del av litterær produksjon?